ForsidenPolitikkLNUs politikkResolusjonerBarne- og ungdomstinget 2014

Barne- og ungdomstinget 2014

Resolusjoner vedtatt på Barne- og ungdomstinget 2014

  1. Fornye, forenkle, forbedre
  2. Ingen hvilepute for narkotikapolitikken
  3. Ungdom som partnere i Post-2015
  4. Fortsatt langt igjen
  5. Et halvt år uten utvikling
  6. Norge må satse på bærekraftig urban utviklingspolitikk
  7. Klimaforhandlingene i UNFCCC

Fornye, forenkle, forbedre

Regjeringen har gjennom opprettelsen av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) gjort det klart at de er opptatt av forenkling. Vi er glade for at den nye regjeringen nå setter fokus på det barne- og ungdomsorganisasjonene har diskutert i mange år.

Statsråd Jan Tore Sanner har sagt han ønsker å lage tildelingsbrev og ikke tildelingsromaner til sine underliggende statlige etater. Nå forventer vi at det samme ambisjonsnivået ikke bare vil gjelde statsrådens egne, men også tildelingene til barne- og ungdomsorganisasjonene.

I dag sliter organisasjonene med at tildelingene kommer sent, at organisasjonene må rapportere før de er ferdige med tiltaket og at prosjekter som går over flere år likevel må søke og rapportere hvert eneste år. Mange steder foregår dette gjennom en papirmølle, på grunn av statlige støttegivere som ikke har hengt med i den teknologiske utviklingen, og som ikke har kunnskapen eller kompetansen til å digitalisere rutinene.

Vi er glade for det signalet regjeringen sender ved å ha lagt moderningsansvaret til KMD. Forenkling skal ikke bare skje sentralt, det skal også skje lokalt. Et sentralt forenklingsløft vil først og fremst favorisere de store og ressurssterke organisasjonene med store administrasjoner. Nå ser vi frem til et forenklingsløft ute i kommunene, der den lokale frivilligheten holder til.

Kommunal støtte til barne- og ungdomsorganisasjoner er svært uoversiktlig. Praksis for støtteforvaltning og bruk av definisjoner varierer fra kommune til kommune. Det finnes i dag ingen oversikt over hvor mye støtte barne- og ungdomsfrivilligheten får fra kommunalt hold. Dette gjør at barn og unges mulighet til meningsfulle fritidstilbud kan variere sterkt fra kommune til kommune.

Barne- og ungdomstinget krever derfor at:

  • Kommunal- og moderniseringsdepartementet lager en veileder for kommunale støtteordninger rettet mot barne- og ungdomsorganisasjoner.
  • Direktoratet for forvaltning og IKT får i oppdrag å hjelpe støtteforvaltere med å utvikle digitale løsninger.
  • rapporteringsfrister blir satt til minimum ett år etter tildelingstidspunkt.
  • det blir enklere å søke på og rapportere for flerårige prosjekter.
  • tildelinger skjer raskere etter søknadsfrist, senest tre måneder etter.
  • det opprettes nye KOSTRA-nøkler om støtte til barne- og ungdomsorganisasjoner.

Ingen hvilepute for narkotikapolitikken

Barne- og ungdomsorganisasjonene må bli anerkjent som en forebyggende aktør gjennom å skape trygge oppvekstmiljøer. 

Norge er et av de vestlige landene hvor flest barn og unge sier nei til narkotika, og de aller fleste av den lille minoriteten som prøver, lar det bli med forsøket. Andelen skoleelever som har prøvd narkotika i Norge har blitt omtrent halvert siden 90-tallet. Barn og unges valg om å avstå fra narkotika er det beste utgangspunktet for det narkotikaforebyggende arbeidet.

Barnekonvensjonen slår fast at myndigheter i alle land må sette i verk tiltak for å beskytte barn mot ulovlig bruk av narkotiske stoffer. At få unge velger å bruke narkotika må ikke bli en hvilepute for ruspolitikken, men en invitasjon til å befeste en positiv utvikling.

Forebyggingsperspektivet må få en større plass i debatten om narkotikapolitikken. Ved å drive kunnskapsbasert forebyggende arbeidet gis barn og unge verktøyene til å gjøre gode valg. Å satse på forebygging er dessuten samfunnsøkonomisk lønnsomt og kommer alle til gode. Dette arbeidet skal møte barn og unge med respekt og tillit, ikke med mistenkeliggjøring og umyndiggjøring.

Barne- og ungdomstinget krever at:

  •  Barne- og ungdomsorganisasjonene blir anerkjent som en forebyggende aktør gjennom å skape trygge oppvekstmiljøer hvor barn og unge opplever personlig utvikling og mestring.
  • Skolen skal være en narkotikafri sone som har plass til alle og skal være et trygt sted, også for barn og unge i risikosonen. De ulovlige narkotika-razziaene i skolen må erstattes med styrket forebyggingsarbeid og individuell oppfølging.
  • Kommuner må styrke den lokale forebyggingen, og ulike rusforebyggende tiltak må sees i sammenheng med hverandre. Lavterskeltilbud til alle barn og unge må prioriteres.
  • Barne- og ungdomsorganisasjoner som arbeider med utadrettet rusforebygging må prioriteres når staten tildeler midler til forebygging. Organisasjonene må sikres tilgang til skolen som forebyggingsarena.

Ungdom som partnere i Post-2015

Til: norske myndigheter. Ungdom må få en sentral rolle i de nye bærekraftige utviklingsmålene. 

Akkurat nå jobbes det iherdig med å definere de nye bærekraftige utviklingsmålene verden skal fokusere på de neste 15 årene. Til tross for at denne prosessen blir omtalt som den mest demokratiske og inkluderende FN-prosessen noensinne, er det fortsatt en lang vei å gå når det gjelder ungdomsmedvirkning. LNU mener at dette skyldes at ungdom først og fremst har blitt sett på som en målgruppe, i stedet for pådrivere og aktører i utvikling.

I år 2000 vedtok FN 8 mål som verden skulle fokusere på for å utvikle en bedre verden de påfølgende 15 årene. Perioden for tusenårsmålenes virkningstid går nå mot slutten, og mye positivt har skjedd. Hiv/aids, mødredødelighet og ungdomsarbeidsledighet er derimot tre av områdene fra dagens tusenårsmål hvor vi har lykkes dårlig. LNU mener at dette skyldes at ungdom har blitt sett på som en passiv målgruppe. Ungdom kjenner sin egen hverdag best, og må derfor også stå i sentrum for å finne bærekraftige løsninger for sin fremtid.

Når FN nå har satt i gang en omfattende prosess for utvikle nye mål som skal gjelde fra 2015, er det mye som skiller seg fra forrige gang. Denne gangen skal målene være bærekraftige og de skal gjelde for alle land, ikke bare utviklingslandene. Dette gjør at Norge får et enda større ansvar for å sikre at ungdom er sentrale i arbeidet for å nå de nye målene. Mer enn halvparten av verdens befolkning er ungdom, og i noen utviklingsland er ungdom i overveldende flertall. Derfor har LNU i år valgt Post-2015-prossesen som sitt tema for sin Nord/Sør-kampanje.

6. – 10. mai samles delegater fra hele verden til World Conference on Youth på Sri Lanka, hvor fokuset er ungdom i Post-2015. Hit skal også LNU. Sammen skal vi forhandle om et felles sluttdokument, som skal gi en klar beskjed til FN om at ungdom både er engasjert i og har politikk på hva de nye bærekraftige utviklingsmålene bør fokusere på. Ungdom må lyttes til i Post-2015-prosessen og inkluderes i de endelige utviklingsmålene, både som målgruppe og som aktør.

LNU gav nylig ut rapporten ”Med rett til å delta” om ungdomsmedvirkning i utviklingspolitikken. De nye bærekraftige utviklingsmålene vil definere hva norsk utviklingspolitikk skal handle om de neste 15 årene. Norge har en sentral rolle både i innspurten av dagens tusenårsmål og i utviklingen av nye mål. Nettopp derfor er det sentralt at norske myndigheter arbeider aktivt for å sikre at ungdomsperspektivet i hele Post-2015-prossessen blir helt sentralt.

Barne- og ungdomstinget krever at norske myndigheter:

  • inntar en lederrolle for å sikre at ungdom får en sentral rolle i de nye bærekraftige utviklingsmålene, gjennom spesifikke delmål og indikatorer på ungdom
  • fører en utviklingspolitikk med fokus på ungdom og som styrker ungdomsmedvirkning.

Fortsatt langt igjen

Til: Kulturdepartementet. Samhandling mellom offentlig og frivillig sektor må forenkles. 

I 2008 ble Frivillighetsregisteret opprettet, som et register underlagt Enhetsregisteret. Det oppsto etter krav fra LNU og resten av frivilligheten for å gjøre registrering i Brønnøysundregisteret enklere, og for å få en samlet portal for søking og rapportering til støtteordninger for frivilligheten. I dag fremstår registeret som et byråkratiserende mellomledd mellom organisasjonene og støtteordningen, stikk i strid med kravene fra frivilligheten og intensjonene fra Kulturdepartementet (KUD). Når registrering koster penger, er registeret i dag et hinder for en ressurseffektiv frivillig sektor. Fordelene med å registrere seg er små og ulempene er store, derfor velger mange organisasjoner å ikke registrere seg.

Etter press fra LNU ble det allerede i statsbudsjettet for 2011 vedtatt at KUD skulle forenkle samhandlingen mellom offentlig og frivillig sektor, og at KUD særlig skulle ta hensyn til barne- og ungdomsorganisasjonene i dette arbeidet. Siden det har det skjedd en rekke ting. Det er opprettet en samlet nettside med liste over støtteordninger og søknadsdato, det er arrangert treffpunkt mellom organisasjoner og forvaltere, og det er laget en veileder for hvordan støtteordninger kan gjøres mer effektive og mindre byråkratiske.

Selv om disse tiltakene er gjennomført har vi i liten grad sett en reell endring i hvordan organisasjonene samhandler med det offentlige. Og på noen områder er det blitt verre. Organisasjonene opplever daglig at sentrale føringer ikke blir fulgt opp av underliggende etater og andre etater. Det fremstår som at hver del av statsforvaltningen har sin egen definisjon av frivillighet som er gjensidig motstridende med definisjonen og politikken som blir ført at KUD. Kulturdepartementets rolle som koordinerende frivillighetsdepartement må styrkes.

Organisasjonene sliter med å få opprettet bankkontoer for lokallag som har styremedlemmer under 18 år. De sliter med å få tilgang til lokaler, som for eksempel skoler for å arrangere seminarer og aktiviteter, selv om organisasjonene har loven på sin side i begge tilfellene. Forenkling og avbyråkratisering har kun verdi hvis det oppleves som enklere og mindre resurskrevende for organisasjonen. Dit har man ikke kommet i dag, og det er fortsatt langt igjen.

LNU krever derfor at Kulturdepartementet:

  • Fjerner egenandelen for Frivillighetsregisteret.
  • Realiserer intensjonen med Frivillighetsregisteret gjennom å videreutvikle en felles søknads og rapporteringsportal. Det må gjøres enkelt og billig for forvaltere å tilknytte skjemaer i Frivillighetsregisteret.
  • Oppretter et utvalg med representanter fra frivilligheten for å identifisere og korrigere motstridende frivillighetspolitikk i staten.
  • Gjennomfører en tilsynskontroll av voksenopplæringsloven med mål å avdekke om kommunene gir gratis lokaler til organisasjonene for opplæringstiltak. Tiltak for barn og unge under 14 år må også sikres tilgang på gratis lokaler.
  • Gjennomfører en tilsynskontroll med bankene for å identifisere om de tilbyr organisasjoner med mindreårige styremedlemmer banktjenester på lik linje med andre kunder.
  • Reviderer alle de 49 statlige støtteordningene i tråd med veiledningen.

Et halvt år uten utvikling

Til: Utenriksdepartementet: Sivilsamfunnet må prioriteres i utviklingspolitikken. 

Regjeringen sier de vil prioritere sivilsamfunn i utviklingspolitikken, og regjeringsplattformen slår fast at de økonomiske ordningene for frivillige organisasjoner skal styrkes. Når vi nå begynner å se konturene av hvordan regjeringen fører sin utviklingspolitikk, ser vi at den ikke henger sammen med de politiske løftene om satsing på sivilsamfunn og styrking av organisasjonene. Utenriksministeren har skapt en usikkerhet om fremtiden til støtteordningene som er avgjørende for at organisasjonene skal være aktører i utviklingspolitikken.

Tilskudd til sivilt samfunn og demokratiutvikling er sentralt for et kritisk og mangfoldig sivilsamfunn. For LNU er det en forutsetning for at barn og unge skal kunne være en aktør i utviklingspolitikken, slik regjeringen også har gitt uttrykk for at de mener er viktig. OECDs siste gjennomgang av norsk bistand peker på at sivilsamfunnsstøtte er et viktig og positivt element i Norges utviklingspolitikk, der bygging av et sterkt sivilsamfunn har stått i spissen.

Omleggingen av utviklingspolitikken skaper stor usikkerhet hos flere av organisasjonene som mottar internasjonal sivilsamfunnsstøtte. Vi som jobber med dette til daglig må få mulighet til å svare, og bidra i en diskusjon om fremtiden til de internasjonale støtteordningene. Dessverre er det lite som tyder på reell vilje til dialog med sivilsamfunnet fra utenriksministerens side. Så langt har kommunikasjonen vært preget av utydelige signaler og manglende svar. Forespørsler om møter med politisk ledelse for å drøfte dette har blitt avslått. En forutsetning for at organisasjonene skal kunne bidra positivt i norsk utviklingspolitikk er gode og forutsigbare rammevilkår. Ved endringer i samarbeidsform og støtte må dette drøftes i god tid, slik at det er mulig for organisasjonene å omstille seg.

I tillegg til kutt i flere støtteordninger er det stor usikkerhet om informasjonsstøttens fremtid. Informasjonsstøtten er en viktig finansieringskilde for mange av organisasjonene som jobber internasjonalt, inkludert LNU. Som organisasjoner bidrar vi både til debatt om utviklingsspørsmål blant ungdom samt at vi fungerer som vaktbikkjer ovenfor norske myndigheters utviklingspolitikk. Vi utfordrer også i egne rekker, og opp mot de etablerte bistandsaktørene. Norsk utviklingspolitikk blir fattig uten unge kritiske røster med nye tanker.

LNU mener at:

  • UD og Norad må følge Stortingets vedtatte politikk. Organisasjonene må sikres langsiktighet og forutsigbarhet i utviklingspolitikken, bevilgninger og samarbeidet med UD.
  • Det er behov for en reell dialog mellom sivilsamfunn og myndigheter om hvordan utviklingspolitisk informasjonsarbeid bør og kan gjøres framover.

Norge må satse på bærekraftig urban utviklingspolitikk

Til utenriksminister Børge Brende og kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. 

Barne- og ungdomstinget krever at Norge tar den globale urbaniseringstrenden på alvor i utformingen av fremtidens utviklingspolitikk, og går inn med politisk tyngde i den kommende FN-prosessen for å vedta en ny urban agenda i 2016. Den tredje verdenskonferansen om bosettingsspørsmål og bærekraftig urban utvikling (Habitat III) finner sted i 2016, og er det første store FN-møtet etter at de nye utviklingsmålene har blitt vedtatt.

I følge tall fra FNs bosettingsprogram, UN-Habitat, vil over 60 prosent av verdens befolkning leve i byer innen 2030. I 2050 vil dette tallet ha steget opp mot 75 prosent. En voksende andel av verdens urbane befolkning er ungdom.

En stor andel av norsk utviklingspolitikk er rettet mot rurale områder, og premisset er ofte å bremse eller forhindre urbaniseringen. Satsning på utvikling i rurale områder er viktig, men urbaniseringen skjer, og fremtidens utviklingspolitikk må derfor også være å sikre at byutviklingen er både bærekraftig og inkluderende. En bærekraftig og inkluderende urban utvikling må særlig innebære vektlegging av særskilt marginaliserte ungdomsgrupper.

Norges innsats opp mot Habitat III

Norsk kommunereform og storbysatsning

I Habitat III-prosessen vil temaer som lokalt styresett, ungdomsmedvirkning og kvinners deltakelse stå sentralt. Dette er temaer der Norge har stor kompetanse og bred erfaring. Regjeringen igangsatte i 2014 en kommunereformprosess. Regjeringen har også meldt en opptrapping av storbysatsningen. Denne satsningen på lokaldemokrati og de norske storbyene bør ha et internasjonalt tilsnitt. De planene som legges for å sikre en bærekraftig urban utvikling i norske byer vil være svært relevante i utviklingen av en ny urban agenda for verdens byer.

Inkluderende lokalt styresett – ungdomsmedvirkning

Norske ungdomsorganisasjoner har opparbeidet seg en posisjon som viktige bidragsytere i beslutningsprosesser gjennom mange gode initiativ for ungdomsmedvirkning på både lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. I de mer formelle delene av demokratiet er erfaringer fra kommunale ungdomsråd og andre ungdomsmedvirkningsmuligheter på lokalt plan viktige å dele for å sikre at både gode erfaringer og utfordringer blir en del av en ny urban agenda. En global modell for ungdomsmedvirkning i lokalt styresett må sikre at medvirkningen er reell og meningsfull.

Trygge byer – en forutsetning for utdanning og unge i arbeid

Regjeringens utviklingspolitikk legger særlig vekt på utdanning for jenter. For å sikre dette må utdanningen rettes slik at den når fram til jentene. Men like viktig er det at infrastruktur, sikkerhet og likestilling sørger for at jentene når utdanningen. En stor hindring for unge jenters utdanning er mangel på trygg skolevei. Å skape trygge byer handler blant annet om god infrastruktur – belysning, transport og trygge ferdselsmuligheter. Unge jenter over hele verden må forlate skolen før skoledagen er over for å rekke hjem før det er mørkt.

Retten til arbeid handler også om å jobbe under gode forhold og med en lønn det går an å leve av. Økt urbanisering gir mer rom for utnytting av arbeidere. Det er viktig å sikre at folk ikke bare har arbeid, men har arbeid man kan leve av og med.

Bærekraftig urban utvikling

Når opp mot 3 av 4 mennesker i verden bor i byer, vil byene utgjøre en stor andel av verdens klimaregnskap. Urbanisering kan derfor være en av de store utfordringene knyttet til klimaendringene. Samtidig kan verdens byer være en nøkkel for å løse klimaproblemet. Sett i lys av Norges satsning på klima bør urbanisering stå høyt på regjeringens utviklingspolitiske prioriteringsliste.

Barne- og ungdomstinget krever at:

  • Regjeringen tydelig prioriterer Habitat III-møtet i 2016, inkludert prosessen opp mot dette møtet, allerede fra det første forberedende komitémøtet Prepcom 1 i september 2014.
  • Regjeringen sørger for en bred og inkluderende prosess internt opp mot Habitat III, blant annet ved å inkludere ungdomsdelegat i delegasjonene sine hele veien mot 2016.
  • Regjeringen jobber for å sikre at en ny urban agenda inkluderer ungdom som viktige aktører i lokalt styresett
  • Regjeringen jobber for å skape en trygg urban utvikling som sikrer jenters mulighet til grunnleggende og høyere utdanning og arbeid å leve med og av.

Klimaforhandlingene i UNFCCC

Til norske myndigheter: Norge må ha en ambisiøs klimapolitikk.  

På COP 21 i november/desember i 2015 skal en global klimaavtale vedtas under FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Avtalen, kalt ADP, skal tre i kraft i 2020, omfatter alle land og skal være bindende. Forhandlingene går i dag alt for langsomt for at vi skal rekke å få på plass en avtale som er effektiv nok til å hindre en global oppvarming på mer enn to grader. Det skyldes blant annet liten politisk vilje til å ta de nødvendge grepene, og på grunn av mangel på tillit mellom partene i konvensjonen.

I dag er Kyotoprotokollen den eneste forpliktende avtalen vi har under UNFCCC. Den varer frem til 2020, da den nye avtalen skal tre i kraft. Ettersom landene som har forpliktelser i Kyotoprotokollen bare står for 14 % av verdens klimagassutslipp, må ambisjonene om utslippskutt styrkes også i perioden før den nye avtalen skal tre i kraft. Derfor forhandler man i to ulike spor i den nye avtalen. I arbeidsstrøm 1 forhandles det om avtalen som skal gjelde fra 2020, mens i arbeidsstrøm 2 forhandles det om økte ambisjoner for utslippskutt i perioden før 2020.

På COP 15 i 2009 lovte rike land å bevilge 10 mrd US dollar per år i perioden 2010-2012 og 100 mrd US dollar per år fra 2020 til finansiering av klimatilpasning og utslippsreduserende tiltak i utviklingsland. Pengene skulle være nye og addisjonelle midler, men mesteparten av pengene som ble gitt i 2010-2012 var ikke addisjonelle, men ble f.eks. gitt som lån eller ble tatt fra bistandsbudsjetter. Det finnes i dag ingen plan for hvordan rike land samlet skal nå målet om 100 mrd dollar innen 2020.

LNU krever derfor at Norge:

  • Forplikter seg til å kutte sine utslipp av klimagasser slik at Norge blir utslippsnøytrale innen 2030, uavhengig av andre lands forpliktelser.
  • Forplikter seg til å kutte sine utslipps av klimagasser med 40 % innen 2020, og tar 3/4 av kuttene på hjemmebane, uavhengig av andre lands forpliktelser.
  • Tar til orde for at rike land må lage en oppskaleringsplan for hvordan de samlet skal nå målet om 100 mrd US dollar per år innen 2020.
  • Bevilger 1 % av BNI til klimafinansiering i tillegg til 1 % til bistand per år
  • Jobber for at det kommer på plass gode regler for bruk av offentlige klimamidler for å fremme og garantere for investeringer fra privat sektor.
  • Er en pådriver for innovative og ukonvensjonelle finansieringskilder, hovedsaklig beregnet på klimafinansiering administrert av FN.
  • Jobber for at 50 % av klimafinansieringen går til klimatilpasning.
  • Er en pådriver for at spørsmål om tap og skade som følge av klimaendringer prioriteres høyt under ADP arbeidsstrøm 1.
  • Viser støtte til aktiv og reell deltakelse fra sivilsamfunnet, blant annet gjennom å inkludere en ungdomsdelegat i den ofisielle norske delegasjonen.

Last ned filer

Topp