LNU > Politikk > LNUs politikk > Resolusjoner > Barne- og ungdomstinget 2015

Barne- og ungdomstinget 2015

Resolusjoner vedtatt på Barne- og ungdomstinget 2015

  1. Steget inn i fornybaralderen
  2. Fra skole til arbeid – overgangen mellom utdanning og arbeid, for ungdom i Norge og Europa
  3. Kongelig uverdighet
  4. Norge må ta en lederrolle internasjonalt for utdanning for alle
  5. Vi trenger tiltak mot kroppspress
  6. Norge kan ikke la barn forsvinne
  7. Menneskerettighetsbruddene i Vest-Sahara må stoppe

Steget inn i fornybaralderen

FNs klimakonvensjon stadfester at alle land har ansvaret for verdens klima, men enkelte land har mer ansvar enn andre. Klimaendringene er skapt av de rike landene, men rammer de fattigste hardest.  For å begrense de urettferdige klimaendringene må verden ut av oljeavhengigheten og inn i fornybaralderen. Norge har et historisk, økonomisk og moralsk ansvar for å gå i bresjen for omlegging fra fossil til fornybar energi og for å satse bredt på klimajobber i alle deler av næringsutviklingen. En slik satsning vil innebære en økt satsning på både grunnutdanning og høyere utdanning som gir den kunnskapen og kompetansen som trengs i et grønt arbeidsmarked.

Kutt, forny og skap tillit

I løpet av få tiår må verden slutte helt med å bruke olje, kull og gass skal vi nå togradersmålet. Dette må skje samtidig som millioner av mennesker skal komme seg ut av fattigdom. Det lille rommet for å brenne litt mer av de fossile ressursene i verden tilhører ikke Norge som allerede har stått for langt mer enn sin andel av forsvarlige utslipp. I tillegg har Norge økonomiske forutsetninger for å bidra til den finansielle innsprøytningen fornybarsamfunnet trenger for å komme i gang. Uvilje fra rike land til å feie for egen dør har skapt mistillit i internasjonale klimaforhandlinger. Når ikke en gang de rikeste landene i verden ønsker å redusere egne utslipp er det vanskelig å kreve velvilje for å ta disse grepene i mindre bemidlede land. Ved å gjøre Norge til en klimanasjon på bekostning av oljenasjonen vil man både redusere utslipp, igangsette den nødvendige teknologiutviklingen som fornybarsamfunnet trenger og øke tilliten mellom verdens nasjoner for å samarbeide mot de urettferdige klimaendringene.

Når Norge snakker om kutt i klimagassutslipp skjermes ofte oljeindustrien. I norsk politikk og økonomi snakker man ofte om fastlandsøkonomien og oljeøkonomien som adskilte. Dette gir manglende samsvar mellom Norges internasjonale klimaforpliktelser og utviklingen i våre nasjonale utslipp. Norge må også ta inn over seg at våre faktiske utslipp er større enn det statistikkene viser. Mesteparten av utslipp knyttet til olje forekommer når den brennes. Norge eksporterer mye av oljen ut av landet. Olje som brennes utenfor Norges grenser blir ikke regnet som norske utslipp. Moralsk sett må Norge være klar på at oljeeksporten som er grunnlaget for rikdommen vår bidrar til langt større utslipp enn utslippene knyttet til produksjon og transport.

Hele Norge i jobb for klima

Norges beste bidrag til å stoppe klimaendringene er å gjøre en helhetlig endring i den norske økonomien. Norge må gå foran for å vise mulighetene i å kombinere fokus på grønne arbeidsplasser og å nå togradersmålet. Norge har tilgang til høyt faglig kompetent arbeidskraft og store økonomiske ressurser til å gjennomføre en transformasjon fra fossil til fornybar økonomi. Den generelle nedadgående globale økonomiske trenden samt en klimanødvendig redusering av oljesektoren skaper behov for mange nye og mange endrede arbeidsplasser. En overgang må innebære endringer i hele samfunnet og ha et gjennomgående fokus på klimajobber i alle sektorer. Det finnes et stort potensiale for å skape nye klimavennlige jobber i det norske samfunnet, både innenfor fornybar energi og grønn industri, men også i andre sektorer. Alle jobber som bidrar til kutt av klimagassutslipp er klimajobber.

Før vi har en større plan for hvordan Norge kan gjøre seg mindre avhengig av oljen, må styresmaktene ta konkrete enkeltgrep allerede nå. En viktig satsning vil være å styre nye studenter, og all den kompetansen som allerede finnes i petroleumsnæringen, inn i de fremtidsrettede yrkene. Dette må inkludere at det i de årlige statsbudsjettene øremerkes betydelige midler til forskning på fornybar teknologi. Midlene bør som et minimum overgå Statoils/fossilindustriens bidrag til olje- og gassforskning ved landets universiteter.

Det mangler ikke på teknologiske løsninger eller kunnskap om alvoret av klimaendringene. Vi sitter i dag på kapitalen, kompetansen og naturressursene som er nødvendig for å omstille Norges økonomi fra en fossil økonomi til en økonomi basert på fornybare ressurser. Det eneste som trengs er politisk vilje. Det er på tide å snu trenden med Norges voksende oljeavhengighet. I stedet for å satse hardt på en næring som uansett kommer til å ta slutt, er det viktig at vi allerede nå staker ut en ny kurs og finner klimavennlige bransjer og sektorer som vi ønsker skal skape verdier og produksjon for Norge i fremtiden.

LNU krever derfor at Norge tar ansvar for de urettferdige klimaendringene ved at:

  • Norge reduserer tempoet i oljeutvinningen på norsk sokkel i samsvar med togradersmålet og satser på et arbeidsliv som bidrar til å stoppe klimaendringene, ikke skape dem.
  • Norge øker satsningen på utdanning som gir en arbeidsstyrke egnet for klimajobber, både innenfor eksisterende og gjennom nye studietilbud.
  • Norge må ta en proaktiv rolle før klimatoppmøtet i Paris i 2015 og jobbe for økt tillit og samarbeid for en ambisiøs, rettferdig og bindende klimaavtale.
  • FNs togradersmål skal ligge til grunn for alle investeringer gjort for SPU (Statens Pensjonsfond – Utland).

Fra skole til arbeid – overgangen mellom utdanning og arbeid, for ungdom i Norge og Europa

Den økonomiske krisen i Europa har hatt svært negative konsekvenser for ungdom, spesielt når det gjelder arbeidsledighet. LNU er bekymret for den utviklingen vi nå ser. I land som Spania og Hellas er ungdomsledigheten på over 50 prosent, og vi ser også økende arbeidsledighet i land som Italia og Storbritannia.

Også i Norge, som er et av landene med lavest arbeidsledighet i verden, ser vi at ungdomsledighet er et problem. Mot slutten av 2014 var ungdomsledigheten (15-24 år) på 8 prosent, mens den totale arbeidsledigheten var på 3,7 prosent.

Frykten for ikke å få jobb etter endte studier har ført til at svært mange unge velger å ta seg ulønnede, eller lavtlønnede, internships. I Europa er bare en tredjedel av internshipene lønnet, og 35 prosent av internship er uten kontrakt. I mange tilfeller fungerer disse som erstatninger for faktiske stillinger, men uten at dette verdsettes i like stor grad. Det er ikke alle som har råd til å ta seg ulønnet eller lavtlønnede intership, og dagens praksis diskriminerer ungdom på bakgrunn av økonomisk muligheter.

Også Norge er med på å gjøre denne ordningen stueren. Vi viderefører en dårlig vane gjennom blant annet praktikantstillingene Utenriksdepartementet (UD) har ved ambassader rundt om i verden. Studentene som har disse stillingene er svært kompetente, med mye utdannelse og gode språkkunnskaper. De mest attraktive utenriksstasjonene har flere hundre søkere, og til tross for omfattende krav til søkeren betaler UD kun et lavt månedlig stipend, eksempelvis 7 500 i Paris og 9 000 i New York. Gjennom å benytte seg av unge, underbetalte ansatte, sender det offentlige et uheldig signal til bedrifter, andre land og arbeidsgivere om at dette er en akseptabel praksis.

For at ikke internships skal misbrukes, må vi få på plass en nasjonal standard som sørger for at man har rettigheter også i denne typen arbeid. Slik vil arbeidsgivere ha et regelverk å forholde seg til. Dette må gjøres for at internships skal bli verdsatt på samme måte som annen arbeidserfaring, og ikke bare fungere som billig arbeidskraft.

LNU krever:

  • Internships må anerkjennes både som en del av utdanning og viktig arbeidserfaring for unge, og viktig arbeidskraft for bedrifter. Norge gå foran som et godt eksempel, og stadfeste at internships ikke skal være lavtlønnet arbeidskraft.
  • En nasjonal standard for å sørge for at interns har samme rettigheter som andre ansatte.
  • Internships uten full lønn skal ha krav på rentefritak fra Lånekassen.

Kongelig uverdighet

21. oktober vil skoler over hele landet igjen markere H. K. H. Kronprins Haakons hjertebarn Global Dignity Day (GDD), som skyver Operasjon Dagsverk og FN-dagen ut av skolen.

GDD er en markering av verdighet som varer i 2 timer. De to timene brukes til samlinger i plenum for hele skolen på begynnelsen og slutten av dagen. Mellom plenumssamlingene er det ett opplegg som varer i en time i hver enkelt klasse , der elevene forteller egne verdighetshistorier. I 2014 fikk 113 skoler og til sammen 25.000 elever besøk av representanter for prosjektet. Osloskolene har nå blitt pålagt å markere dagen. Siden programmet ikke krever noe forarbeid er det attraktivt for mange skoler å erstatte tidligere markeringer av Operasjon Dagsverk og FN-dagen med GDD.

LNU mener at dette er svært problematisk. Mens frivillige organisasjoner gjennom demokratiske og deltakende prosesser bruker år på å utvikle pedagogiske program, tilpasset ulike læreplaner, har ikke GDD et slikt grunnlag. Etter en grundig gjennomgang av programmet og hvordan det forankres hos ansatte og elever, stiller LNU spørsmålstegn ved det pedagogiske utbyttet av dagen. Fordi Kronprinsen både har penger og makt har prosjektet kunnet bli iverksatt umiddelbart og med en oppslutning som tilsvarende prosjekter har måttet bruke lang tid på å bygge opp og i konkurranse om svært begrensede offentlige midler. Kronprinsen har i den senere tid blitt utsatt for mye kritikk for sin innblanding i politikk og næringsliv. På samme måte mener LNU det er problematisk at Kronprinsen legger seg opp i undervisningen i skolen.

Etter Læreplanens kompetansemål for 7. og 10. trinn står det at elevene skal diskutere og lære om FNs rolle og sentrale FN-konvensjoner. I en verden som preges av stadig mer internasjonalisering og konflikt mener LNU det er helt sentralt at elever lærer om FNs betydning i verdenssamfunnet. LNU mener at det er tvilsomt at elever får denne kunnskapen gjennom å diskutere betydningen av begrepet verdighet.

Visjonen til GDD er i følge dem selv “å virkeliggjøre den universelle retten alle mennesker har til å leve verdige liv.” Dette skal oppnås ved at elevene forstår “at vi alle har mulighet til å styrke andre mennesker verdighet – og derigjennom styrke vår egen – gjennom valgene vi tar og måten vi bruker våre ressurser på.” Metoden i GDD består i at elevene, etter å ha diskutert hva ordet verdighet betyr, skal fortelle sin egen, personlige verdighetshistorie.

Når man jobber for likeverd og mot diskriminering handler det ofte om å skape forståelse, toleranse og empati for mennesker som blir utsatt for trakassering, diskriminering og krenkelser. Denne metoden har en spesielt stor svakhet: man forutsetter at de som skal lære om diskriminering ikke blir utsatt for det selv. Det er ikke nødvendigvis det som er intensjonen, men veldig mange av verdighetshistoriene er bygget på lesten “den gang jeg hjalp en mindre privilegert person og ga denne verdighet”. Programmet kan dermed bidra til å skape inntrykk av at alle deltakerne tilhører en majoritet, som blir invitert til å definere verdighet for minoriteten.

Et fundamentalt utgangspunkt for et verdig liv er et myndig liv. Et myndig menneske må selv kunne avgjøre hva verdighet er og ikke bli gitt dette av noen andre. Det er dermed en fare for at GDD umyndiggjør minoritetspersoner og samtidig tilslører de egentlige problemene: samfunnsstrukturer som skaper forskjellsbehandling og diskriminering. Det er viktig at man lærer om medmenneskelighet og om verdien av å hjelpe andre, men dette kan ikke gå på bekostning av diskusjoner rundt strukturelle ulikheter, rettferdig fordeling og solidaritet – både på et globalt og individuelt nivå.

LNU krever:

  • at elevene selv få velge om de ønsker å markere GDD eller ikke
  • at GDD viser respekt for skolen som elevers arbeidsplass ved å sørge for reell medvirkning til reformering av programmet fra elevene selv
  • at GDD går i dialog med barne- og ungdomsorganisasjoner som representerer ulike minoritetsgrupper for å få innspill til hvordan programmet bedre kan tilpasses moderne antidiskrimineringspedagogikk
  • at GDD-markeringen flyttes ut av oktober måned
  • at Kronprins Haakon trekker seg som styremedlem i Global Dignity Norge

Norge må ta en lederrolle internasjonalt for utdanning for alle

Den politiske viljen til å prioritere utdanning er nedadgående. Ingen av ”Utdanning for alle”-målene som ble satt i Dakar i år 2000 ser ut til å bli oppnådd innen utgangen av 2015. Norske myndigheter har gjennom Stortingsmelding 25, Utdanning for utvikling  (2013-2014) forpliktet seg til å øke bistanden til utdanning i utviklingsland. Norge snur en nedadgående trend med å øke bistanden til utdanning, men må også øke den politiske innsatsen for å ta ledelsen i arbeidet med å få utdanning for alle.

Norge må jobbe med en helhetlig og livslang tilnærming til utdanning der grunnutdanning og høyere utdanning ses som gjensidig avhengig av hverandre. Læring i kritisk tenkning, kulturforståelse og bærekraftig utvikling må prioriteres i arbeidet med å utvikle internasjonale retningslinjer for en global utdanningspolitikk. Norge må også jobbe for en global elev- og studentmobilitet som sikrer rettferdig tilgang til utdanning på tvers av landegrensene.

Utdanning for bærekraftig utvikling

For å tilpasse utdanningen til et verdensbilde med høy informasjonsflyt, eskalerende konfliktbilde og stadig mer komplekse sammenhenger må kritisk tenkning, kulturforståelse og bærekraftig utvikling bli sentrale elementer i skolen. I FNs utdanningstiår for bærekraftig utvikling (2005 – 2014) forpliktet verden seg til en utdanningspolitikk som fremmer bærekraftig utvikling. En undersøkelse gjort av LNU i 2011 viser at norsk ungdom har en del faktakunnskap om slike spørsmål, men at mange mangler en forståelse av globale maktstrukturer, grunnleggende årsaker til fattigdom og sammenhengen mellom manglende utvikling i sør og rikdom i nord.

Norge må jobbe for at utdanning for bærekraftig utvikling iverksettes på landnivå, både i Norge og i resten av verden. Utdanningen må gi kunnskap og ferdigheter om grunnleggende globale årsaker til urettferdighet for å skape en reell global forståelse. Sivilsamfunnet bør spille en viktig rolle i både oppfølging av hvorvidt dette implementeres i klasserommet og som en kilde til undervisningsopplegg om bærekraftig utvikling.

Tilgang til utdanning

Utdanning skal være gratis for alle. En utdanning for alle må sikre alle lik tilgang til utdanning av høy kvalitet uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn, kjønn, kjønnsuttrykk, etnisk eller språklig tilhørighet, funksjonshemming, politisk eller religiøs tilhørighet. Utdanning av høy kvalitet forutsetter at lærerens status styrkes, både i Norge og resten av verden. Utdanning for alle i en globalisert verden må også innebære et globalt rammeverk for godkjenning av kvalifikasjoner i høyere utdanning.

For å sikre utdanning for alle, må også politisk aktive studenter ha rett til utdanning. Utvisninger av studentaktivister må opphøre. Utenriksdepartementet og norske studentorganisasjoner har initiert en ordning kalt Students at risk, som sikrer utviste studentaktivister fra andre land til å videreføre sine studier i Norge. En global utdanningspolitikk må ha sterkere fokus på studentaktivister.

LNU krever derfor at Norge:

  • i post-2015-prosessen jobber for å fremme presise og målbare forpliktelser om kvalitet i utdanningen med fokus på kritisk tenkning og problemløsning.
  • i post-2015-prosessen jobber for å fremme gratisprinsippet.
  • i post-2015-prosessen jobber for anerkjennelse av sivilsamfunnets rolle i utdanningen.
  • i UNESCO jobber for å få på plass den globale utdanningskonvensjonen for studentmobilitet.
  • i UNESCO jobber for å etablere kontrollmekanismer for medlemslands implementering av nasjonale handlingsplaner for utdanningstiåret for bærekraftig utvikling.
  • i UNESCO jobber for bedre oppfølgingsmekanismer for at medlemsland faktisk gjennomfører sine forpliktelser fra utdanningstiåret for bærekraftig utvikling
  • forsterker egen innsats med Students at Risk-programmet, og fremmer dette internasjonalt.

Vi trenger tiltak mot kroppspress

Til barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne

I 2014 kom rapporten «Retusjert reklame og kroppspress» av Sifo (Statens institutt for forbruksforskning). Rapporten var bestilt av Barne- og likestillingsdepartementet og tidligere barne- og likestillingsminister Inga Marte Torkildsen. Den tar for seg hvordan utseende retusjeres og idealer blir framstilt i vårt samfunn og hva dette gjør med selvfølelsen til individet.

Alt for mange barn og unge opplever et kroppspress som svekker deres psykiske helse og gjør hverdagen vanskeligere å takle. I rapporten kommer det fram at det er stor enighet om at retusjering av reklame ikke kan aksepteres, og at merking av retusjert reklame er en god idé. Videre er det nødvendig med en holdningsendring i skjønnhets- og motebransjen. Bransjen må ta sin del av ansvaret for det problemet de selv er med på å skape.

Etter at rapporten ble lansert har det skjedd alt for lite. En av grunnene til dette er antakelig at rapporten mangler konkrete tiltak. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne må sette i gang et godt oppfølgingsarbeid med denne rapporten, og innføre merking av retusjert reklame. Vi trenger gode politiske løsninger på et problem som rammer barn og unge i dagens samfunn!

LNU krever derfor at Norge:

  • Innfører krav om merking av retusjert reklame
  • Utreder andre tiltak mot kroppspress

Norge kan ikke la barn forsvinne

Til justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

LNU savner 42 barn. Vi savner de 42 barna som forsvant fra norske mottak i 2014. Barne- og Ungdomstinget forventer at Norges regjering også savner disse barna. Vi må gjøre mer for å finne barna som forsvinner og vi må gjøre mer for å hindre at barn forsvinner.

42 forsvinninger i 2014 er en gledelig nedgang fra 72 i 2013, men de er fortsatt 42 barn som ingen vet hvor er. De 42 barna som forsvant er enslige mindreårige asylsøkere. Det er en ekstra sårbar gruppe barn, barn som er i et fremmed land uten foreldre.

Når et barn forsvinner er risikoen stor for at det blir utsatt for rettighetsbrudd. Barn som forsvinner fra asylmottak kan være utsatt for menneskehandel eller havne i organisert kriminalitet, og de får nesten helt sikkert ikke den utdanningen, beskyttelsen og omsorgen de har rett på. Når staten ikke setter alt inn på å hindre at barn forsvinner er det et klart brudd på barnekonvensjonen.

Barn som søker asyl alene blir ofte mistenkeliggjort. Når det er snakk om disse barna er det aldri snakk om at den omsorgen de mottar av Norge ikke er god nok og at deres rettigheter blir brutt, men om at de enten lyver på alderen, selger narkotika eller kommer til Norge for å utnytte asylsystemet for å begå kriminalitet. Fremstillingen går på bekostning av omsorgen og er en medvirkende faktor til at så mange forsvinner.

UDI har omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere som er over 15 år. LNU mener at en av de viktigste grunnene til at så mange barn i denne gruppen forsvinner er at den omsorgen de får ikke holder mål. Redd Barnas lanserte nylig en rapport om barnevernets ansvar for asylbarn som bekrefter dette. For at disse barna skal få den omsorgen de har rett på, må barnevernet overta omsorgen for disse.

Også etter at et barn har forsvunnet er det mye som svikter. Når et norsk barn forsvinner blir himmel og jord satt i bevegelse. Sånn skal det være. Men når et asylbarn forsvinner, blir alt for lite gjort. Både i politiet, UDI og asylmottakene trengs det endring.

Det aller viktigste er likevel at vi som nasjon savner disse barna. Vi må ta vare på dem og gi dem omsorg mens de er her, det innebærer også at vi må savne dem når de blir borte. Vi må savne dem, vi må lete etter dem og vi må være villige til å sette himmel og jord i bevegelse for å få dem trygt tilbake.

LNU krever derfor at Norge:

  • Gir barnevernet omsorgsansvaret for alle barn som søker asyl i Norge uten foreldre eller andre omsorgspersoner
  • Oppretter en operativ koordinerende enhet for forsvinningssaker i Oslo
  • Oppnevner en person med ansvar for oppfølging for hver forsvinningssak
  • Oppretter menneskehandelsteam på alle mottak for enslige mindreårige asylsøkere

Menneskerettighetsbruddene i Vest-Sahara må stoppe

Barne- og ungdomstinget fordømmer de omfattende menneskerettighetsbruddene i det okkuperte Vest-Sahara, og krever at Norge og det internasjonale samfunnet med FN i spissen må ta en aktiv rolle for å stoppe menneskerettighetsovergrepene og for innfri det sarahawiske folkets rett til selvbestemmelse.

Til tross for at både FN og det internasjonale samfunnet anerkjenner det sarahawiske folkets rett til selvbestemmelse, har Marokko nå okkupert Vest-Sahara i hele 40 år. FNs fredsbevarende styrke i Vest-Sahara, MINURSO, er en av få FN-operasjoner i verden som ikke har mandat til å overvåke og rapportere om menneskerettighetsbrudd. Med denne styrken tilstede, skjer det til daglig omfattende og grove menneskerettighets brudd i det okkuperte Vest-Sahara. Barne- og Ungdomstinget uttrykker spesielt bekymring for barn og unges rettigheter i Vest-Sahara.

Utdanning er en menneskerett og skal være inkluderende og ikke-diskriminerende. Men i dag er diskriminering et stort hinder for sarahawienes rett til utdanning og for deres deltakelse i arbeidsmarkedet. Det finnes ingen høyere utdanningsinstitusjoner i Vest-Sahara, og det er svært dyrt å reise til Marokko for å studere. Dette gjør at få har råd til å studere.

Utdanningsinstitusjoner skal være trygge og voldsfrie steder som legger til rette for kritisk og selvstendig tenking. Men i Vest-Sahara utsettes sarahawiske elever og studenter for vold og seksuell trakassering i skolen. Mange blir slått, trakassert og neglisjert når de snakker sin arabiske dialekt, hassania, på skolen. Politisk aktive studenter ved marokkanske utdanningsinstitusjoner blir ofte utvist under diverse påskudd. Se også SAIH sin rapport som viser til omfattende menneskerettsbrudd.

Retten til utdanning henger tett sammen med andre rettigheter, som akademisk frihet, ytringsfrihet og forsamlings- og organisasjonsfrihet. Det okkuperte Vest-Sahara er et av de verste områdene i verden når det kommer til slike friheter. Alle forsamlinger som anses som fiendtlig til Marokkos styre møtes med brutal vold, vilkårlige fengslinger og tortur. Siden april 2014 har 55 saharawier anklaget bruk av tortur, inkludert syv barn.

Vest-Sahara er et unik spørsmål i norsk politikk. Det er full tverrpolitisk enighet om saken – både blant ungdomspartiene og deres moderpartier. Til tross for dette, gjøres det minimalt for å endre situasjonen. Det ser ut som at trykket har forsvunnet fordi alle er enige. Med en resolusjon fra BUT vil Norges barne- og ungdomsorganisasjoner sende et samlet signal om at vi ønsker at dette settes på den politiske agendaen i Norge. Flere medlemsorganisasjoner av LNU oppfordres til ta til orde for en forandring. Hvis norske politikere skal prioritere Vest-Sahara høyere opp på den politiske agenda, må flere organisasjoner minne politikerne på det.

Barne- og Ungdomstinget ber om at menneskerettighetsovergrepene må opphøre og krever derfor at UD må jobbe for:

  • en uavhengig, upartisk, omfattende og vedvarende overvåkning av menneskerettighetene, både i Vest-Sahara og i flyktningeleirene, ved at en slik mekanisme inkluderes i MINURSOs mandat. Dette innebærer at Frankrike må utfordres på vetoet de legger ned mot en slik inkludering hvert år i FNs Sikkerhetsråd
  • at det sarahawiske folkets folkeavstemning avholdes umiddelbart, i lys av folkets fundamentale og klare rett til selvbestemmelse.
  • at ulovlig handel med Marokko, på Vest-Saharas naturressurser, stoppes. Næringsliv tilknyttet Norge bør sanksjoneres ved ulovlig handel.
Topp