Resolusjoner
Her kan du finne resolusjoner, som er politikk vedtatt på Barne- og ungdomstingene (BUT).
Her kan du finne resolusjoner, som er politikk vedtatt på Barne- og ungdomstingene (BUT).
I tråd med LNUs vedtekter §22 gjelder resolusjoner som er vedtatt på BUT i 5 år, eller til representantskapet fatter nytt vedtak.
1) Bygg fred gjennom sterke sivilsamfunn 2) Forebygg ungdomskriminalitet 3) Vern om elevinitiert aktivitet i skolen
Krig og konflikt rammer sivilsamfunnet hardt. Frivillige organisasjoner, ungdomsbevegelser og demokratiske institusjoner blir ofte svekket, fordrevet eller ødelagt. Når sivilsamfunnet bryter sammen, mister mennesker muligheten til å organisere seg, delta i demokratiet og kjempe for sine rettigheter. Uten et sterkt sivilsamfunn finnes det ingen bærekraftig vei mot fred og demokrati.
De siste årene har demokratiet vært i tilbakegang globalt, og sivilsamfunn i mange land opplever økende press. I flere land innskrenkes ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og unges mulighet til å delta i samfunnet. Dette står i direkte strid med retten til organisasjonsfrihet, som er forankret i FNs menneskerettighetserklæring og Barnekonvensjonen, og med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 2250 som understreker unges rolle i fredsbygging.
Sivilsamfunnet spiller en avgjørende rolle i å skape fred og bygge opp samfunn etter konflikt. Frivillige organisasjoner og ungdomsbevegelser skaper tillit, samhold og demokratisk kompetanse. De er brobyggere mellom mennesker, og en forutsetning for varig fred. I land som er eller har vært rammet av krig og konflikt, er støtte til sivilsamfunnet derfor en investering i fred, demokrati og menneskerettigheter.
Norge har en lang tradisjon for å støtte fredsarbeid og internasjonal solidaritet. Denne tradisjonen må videreføres og forsterkes. Norge bør ta et større ansvar for å bidra til å bygge opp igjen sivilsamfunn og demokratiske strukturer i land som står i eller har vært rammet av krig. Dette innebærer å sikre forutsigbar og langsiktig støtte til lokale og ungdomsledede organisasjoner, og å gi frie midler som muliggjør uavhengig og kritisk arbeid. Et sterkt sivilsamfunn er ikke bare et virkemiddel for fred, det er en forutsetning for den. Når unge mennesker får organisere seg, skaper de framtidshåp, demokratisk deltakelse og varig fred.
LNU mener at:
Ungdomskriminalitet oppstår ikke i et vakuum. Fattigdom, sosialt press, manglende mestringsopplevelse og fravær av trygge fritidstilbud bidrar til at unge har økt risiko for å havne i kriminelle miljøer. Miljøene er preget av brutal vold og rus, og for de utsatte kan dette innebære tapte fremtidsmuligheter – og i verste fall tapte liv. Dette må tas på alvor.
Barne- og ungdomsorganisasjoner må anerkjennes som fundamentale aktører i forebygging av ungdomskriminalitet. Forebygging skjer på flere nivåer, og den organiserte frivilligheten spiller en viktig rolle i det universelle forebyggingsarbeidet. Dette arbeidet er rettet mot alle barn og unge, og utgjør dermed en sentral grunnmur for god forebygging og trygge oppvekstsvilkår.
Skolen, barnevernet, politiet og andre instanser må derfor styrke samarbeidet med frivilligheten. Tilbudet og tilgjengeligheten av frivillige organisasjoner må utvides, og de tillitsvalgte må få nødvendig kompetanse, støtte og veiledning til å møte og følge opp ungdom i risikosonen på en trygg måte.
Frivillige organisasjoner har en unik rolle i å bygge fellesskap som forebygger kriminalitet, og som gir ungdom en ny sjanse. Ungdommer fortjener håp, mestring, muligheter og tilhørighet i et trygt og inkluderende fellesskap.
LNU mener at:
Barne- og ungdomsorganisasjoner fremheves som sentrale arenaer for demokratisk utvikling, mestring og organisasjonserfaring. Offentlige myndigheter skal derfor legge til rette for deres aktivitet så langt det er praktisk mulig. Dette prinsippet må også gjelde for elevinitierte aktiviteter i skolen.
I brev fra Kunnskapsdepartementet og Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (16. november 2018) oppfordres kommuner og fylkeskommuner til å gi barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skolelokaler. Brevet slår fast at barns og unges initiativ skal heies frem og støttes, og at tilgang til offentlige bygg er en viktig og verdifull tradisjon. Praksisen skal være ikke-diskriminerende, og eventuell forskjellsbehandling må være saklig begrunnet.
Skolen er en sentral demokratisk arena. Når elever tar initiativ til frivillige aktiviteter, utøver de demokrati i praksis. Slike aktiviteter styrker deltakelse, medvirkning og skolemiljø, og bør møtes med tilrettelegging – ikke motstand. Aktiviteter fra organisasjoner, enten de har livssynsmessig, kulturelt eller politisk innhold, skal vurderes på likt grunnlag så lenge de er frivillige og elevinitierte. Begrensninger må være konkrete og saklig begrunnet, ikke basert på prinsipielle avvisninger.
LNU mener at:
1) Anerkjenn barne- og ungdomsorganisasjonene som eksperter på medvirkning!, 2) Inkluder barn og unge inn i demokratiske fellesskap
Reell og meningsfull ungdomsmedvirkning
Barne- og ungdomsorganisasjonene 2030
Barnekonvensjonens artikkel 12 slår fast at barn og unge har rett til å si sin mening i alle saker som vedrører dem, og at det skal bli lagt vekt på disse meningene.
Det er en positiv trend at flere aktører i samfunnet vil styrke barn og unges medvirkning. God medvirkning sikrer ungdom med sterk demokratisk kompetanse, og som ser verdien av egen rolle i et felleskap. For å sikre dette må prosessene for medvirkning som velges være gode. Ofte blir det valgt prosesser som gjør at få og tilfeldige barn og unge blir hørt og får medvirket.
Demokratiske barne- og ungdomsorganisasjonene sitter på en unik kompetanse, erfaring og strukturer som sikrer gode medvirkningsprosesser. Organisasjonene er bygget på demokratiske verdier der medlemmene bestemmer i felleskap. Gjennom å erfare hva det vil si å være i et demokratisk felleskap, utvikler barn og unge en unik evne til å medvirke, og forstå kompleksitet i problemstillinger. Det er et godt utgangspunkt for en medvirkningsprosess.
Ved at organisasjonene velger sine egne representanter har de mulighet til å representere flere enn seg selv, og dekke et bredere mangfold av meninger. Det sikrer at flere barn og unge blir hørt. Valgte representanter muliggjør at barn og unge i større grad kan medvirke på systemnivå og i saker som går over lengre tid. Dette sikrer at beslutningstakere kan holdes ansvarlige for å ta hensyn til barn og unge sin medvirkning.
LNU er kritiske til de som mener at god medvirkning er ungdom som bare representerer seg selv, og som heller ikke har fått god opplæring, er organisert i et felleskap eller har et mandat til å representere flere enn seg selv. Det skal være opp til barn og unge selv å definere hva som er god og reel medvirkning, og velge sine egne representanter. Beslutningstakere må respektere hvordan barn og unge ønsker å bli hørt. I et representativt demokrati velges vanligvis dem som best mulig kan fremme en gruppes interesser til å representere seg, og dette prinsippet bør også få gjelde for ungdom.
LNU krever at:
Fritidserklæringen har blitt signert av to ulike regjeringer, LNU, KS og andre frivillige organisasjoner i 2016 og 2022. Erklæringen sier at alle barn og unge skal ha mulighet til å delta på en aktivitet jevnlig – alle barn skal ha en meningsfull fritid.
I dag er det for mange barn og unge som ikke er inkludert i et fellesskap. Demokrati er på tilbakegang globalt. Derfor er det enda viktigere at vi som samfunn bygger ned barrierene som hindrer barn og unge i å delta i fritidsaktiviteter og i demokratiet. Vi må tørre å satse på barn og unge. Da må vi prioritere støtteordninger som for eksempel fritidskort.
Barne- og ungdomsorganisasjonene skaper aktivitet og bygger demokrati. For å kunne inkludere flest mulig er det viktig med et mangfold av ulike typer fritidstilbud. Det har en egenverdi i at barn og unge selv skaper sine egne aktiviteter og organisasjoner. Et medlemskap i en barne- og ungdomsorganisasjon er en skole i demokrati. Ikke gjennom teori, men gjennom praksis. Det er fellesskap der barn og unge kan lære og erfare at stemmen deres betyr noe. Det skaper en fritid der barn og unge kan utvikle sine meninger.
Gode og trygge fellesskap skapes gjennom eierskap til fellesskapet. Det oppnås når det er medlemmene som bestemmer og føler seg trygge. Når barn og unge blir inkludert i en organisasjon, vil de også ha en større mulighet til å forme samfunnet de er en del av. Det gir også arenaer for å kunne møte andre med forskjellige meninger.
Det er flere barrierer som hindrer barn og unge fra å ta del i disse fellesskapene, blant annet økonomi, tilgang på informasjon og transport. Det er positivt at flere kommuner har ordninger knyttet til fritidskort som barn og unge kan bruke for å betale medlemskap i organisasjoner. Det er med på å sikre at alle barn og unge kan delta, uavhengig av sosioøkonomisk status. Et fritidskort må også kunne brukes til å dekke andre kostnader knyttet til å delta i frivillige organisasjoner.
For å bygge et solid demokrati må det legges til rette for at barns organisasjonsfrihet og religionsfrihet oppfylles. Derfor må barn fra fylte 15 år selv kunne velge hvor de vil bruke fritidskortet sitt uten å måtte ha godkjennelse av foresatte.
LNU mener at:
1) Reell og meningsfull ungdomsmedvirkning, 2) Barne- og ungdomsorganisasjonene i 2030
Reell og meningsfull ungdomsmedvirkning
Barne- og ungdomsorganisasjonene 2030
Vi som er unge i dag skal leve lengst med konsekvensene av dagens avgjørelser. I et liberalt demokrati burde det derfor være en selvfølge at barn og unge har mulighet til å påvirke offentlige beslutninger. Det krever reell og meningsfull medvirkning.
Demokratiet blir sterkere når flere får ta del i det, og samfunnet bedre når barn og unge får medvirke. Medvirkning bidrar til at avgjørelser blir mer treffsikre, bedre forankret og mer legitime. Vi alle tjent med at barn og unge slipper til med perspektivene og meningene våre.
Situasjoner der barn og unge loves medvirkning, uten at det faktisk er tilfellet, er demotiverende, og kan bidra til mistillitsfølelser hos de som deltar. Forskeren Roger Hart peker på fire grunnleggende moment som må være på plass for at noe skal kunne kalles barne- og ungdomsmedvirkning: de som involveres må være kjent med intensjonene til prosjektet; de må vite hvem som har besluttet at de skal delta og hvorfor; de må delta på frivillig og informert grunnlag; og de må ha en meningsfull – og ikke bare dekorativ – rolle.
For at medvirkning skal være reell og meningsfull bør ytterligere fem prinsipper være innfridd (LNUs SKRIK-prinsipper):
De fem prinsippene innfris i de demokratiske og frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene: organisasjonene slipper barn og unge til på sine egne premisser og bryter ned komplekse samfunnsutfordringer, slik at unge kan ta del i debatten om dem over tid. Derfor bør også vokseninitierte medvirkningsprosesser på samfunnsnivå gjennomføres i samarbeid med barne- og ungdomsorganisasjonene.
Skal ungdomsmedvirkning lykkes, krever det at makt deles med barn og unge, og at en anerkjenner at det finnes en skeiv maktbalanse mellom barn og unge på den ene siden, og voksne på den andre. Voksne som initierer medvirkningsprosesser må derfor være transparente om påvirkningsrommet unge har, og gi unge innsikt i hvordan innspillene deres brukes. Medvirkning innebærer ikke alltid gjennomslag, men at årsakene til at en ikke har fått gjennomslag forklares. Videre er det sentralt at voksne som driver barne- og ungdomsmedvirkning, anerkjenner at barn og unge er en mangfoldig gruppe med et mangfold av perspektiver og meninger, og at det ligger makt i å bestemme hvilke unge som får uttale seg.
Barn og unge er ikke bare fremtiden, barn og unge er nåtiden, og har rett til å bli hørt – her og nå.
Innen 2030 skal verden innfri de 17 bærekraftsmålene. For oss som er unge i dag og skal leve lengst med verden vi arver, er innsatsen frem mot 2030 avgjørende. Derfor er det alarmerende at 2023 var det 17. året med demokratisk tilbakegang globalt. Nå er det viktigere enn på lenge at alle barn og unge får mulighet til å delta i demokratiske og frivillige fellesskap – der en får førstehåndserfaring med demokratisk deltakelse, opplever at det nytter å engasjere seg, og får være med å utvikle løsningene vi som samfunn trenger frem mot 2030.
Barne- og ungdomsorganisasjonene er en demokratisk bærebjelke i samfunnet. Organisasjonene sikrer at barn og unge får mulighet til å heve stemmene sine og lære hvordan en kan påvirke samfunnet rundt seg. Skal verdenssamfunnet klare å stoppe den demokratiske tilbakegangen vi møter, spiller derfor barne- og ungdomsorganisasjonene en nøkkelrolle.
Barne- og ungdomsorganisasjonene står også ovenfor utfordringer i tiden frem mot 2030. Etter koronapandemien mistet mange barne- og ungdomsorganisasjoner medlemmer, organisasjonskompetanse og kjernefrivillige. Parallelt opplever frivilligheten økte krav til profesjonalisering, og må navigere i stadig mer komplekse regulative og politiske landskap. Galopperende prisvekst har gjort det dyrere å skape aktivitetsfellesskap for unge, og kan fungere som en barriere for deltakelse. Og i et hardere offentlig ordskifte, der hets og hatefulle ytringer har blitt utbredt,er det barn og unge som engasjerer seg, som rammes hardest.
For at barne- og ungdomsorganisasjonene skal kunne fortsette å løfte barn og unges stemmer, er det sentralt at utfordringene de står ovenfor anerkjennes og løses. Dette fordrer et sterkt LNU, og det fordrer politikere som spiller på lag med barne- og ungdomsfrivilligheten.
Målsettingen vår er at fellesskapet av barne- og ungdomsorganisasjoner skal stå sterkere enn aldri før i 2030 – slik at alle barn og unge har mulighet til å delta i demokratiske og frivillige fellesskap.
I 2030 skal koronapandemiens konsekvenser være historie for barne- og ungdomsorganisasjonene. Organisasjonene skal være robuste og selvstendige, fundert på kunnskap og sterke, inkluderende organisasjonskulturer, med brede og mangfoldige medlemsmasser og kompetente tillitsvalgte. For barn og unge skal det å delta i et frivillig og demokratisk fellesskap, være en naturlig del av oppveksten, og terskelen for å ta på seg tillitsverv og frivilligoppgaver skal være lav.
I 2030 skal de økonomiske rammebetingelsene for barne- og ungdomsorganisasjonene være gode og forutsigbare. Organisasjonene skal ha solide forutsetninger for å innfri formålet sitt og skape engasjerende aktiviteter for barn og unge over hele landet – også i møte med økte priser på varer, tjenester, og ansatte. Det offentlige må spille barne- og ungdomsfrivilligheten god, og møte organisasjonene med tillit, åpenhet og vilje. Offentlige støtteordninger skal være enkle å navigere i og ubyråkratiske, slik at unge frivillige kan bruke tiden sin på aktivitet.
Unge som hever stemmene sine, skal ikke trenge å bekymre seg for å møte hets og hatefulle ytringer. For å oppnå dette målet, er det viktigste vi kan gjøre å stoppe mennesker som deler hetsende og hatefulle budskap. Frem mot 2030 er det også viktig å sikre at unge som møter hets og hat, ikke står alene med disse opplevelsene. Barne- og ungdomsorganisasjonene spiller en viktig rolle som støtteapparat for unge samfunnsdebattanter, og må få bistand fra sentrale aktører for å kunne ivareta denne rollen.
I 2030 skal flere barn og unge enn noen gang før delta i en barne- og ungdomsorganisasjon. Årsakene til at barn og unge ikke deltar, er sammensatte. Skal barne- og ungdomsorganisasjonene klare å ta tak i disse, slik at enda flere unge får oppleve gleden, mestringen og fellesskapet deltakelsen fører med seg, må organisasjonene få støtte til å bygge ned barrierer for deltakelse – enten disse er økonomiske, kulturelle eller språklige.
2030 er ikke lenge til. I ei tid med demokratisk tilbakegang, er det sentralt at unge slipper til og opplever demokratisk læring – nettopp slik barne- og ungdomsorganisasjonene bidrar til.
1)Åpne dørene for den unge frivilligheten, 2) I et demokrati skal ingen være redde for å være seg selv, 3) Alle skal få delta i barne- og ungdomsorganisasjonene
Åpne dørene for den unge frivilligheten
I et demokrati skal ingen være redde for å være seg selv
Alle skal få delta i barne- og ungdomsorganisasjonene
Hvis den unge frivilligheten ikke har et sted å samles, blir det heller ingen aktivitet av, med og for barn og unge. En av de største og mest vedvarende barrierene for barne- og ungdomsengasjement i Norge, er at frivillige aktører må bruke mye tid og krefter på å finne egnede lokaler. Det er ressurser som heller kunne gått til å skape engasjement og aktivitet for barn og unge.
Problemstillingen gjelder lån av rom både i og utenfor skoletiden. En kartlegging gjort av UngOrg finner at kun fem av 143 skoler i Oslo er tilgjengelig for utlån i helgene. Også andre steder i landet rapporterer frivillige om lignende erfaringer, og mange barne- og ungdomsorganisasjoner må bruke høye summer på å leie forsamlingslokaler.
Barne- og ungdomsorganisasjonene må få låne skoler utenfor skoletiden. I tillegg bør kommunen og fylkeskommunen stille andre offentlige bygg til gratis disposisjon for organisasjonene. Det er viktig at også ungdommer under 18 år kan låne lokaler på vegne av organisasjonen sin. Myndighetene har et ansvar for å sikre at unge får samles i demokratiske og frivillige fellesskap.
Det er ulike grunner til at skoler og andre offentlige bygg velger å ikke låne ut lokalene sine til barne- og ungdomsfrivilligheten. Noen byggeiere kjenner ikke regelverket godt nok, og oppgir at de ikke har lov til å låne ut, selv om det ikke stemmer. Andre mangler retningslinjer for utlån, og noen kommuner mangler oversikt over hvilke lokaler som er mulige å låne ut for overnatting. Enkelte skoler krever at en tilsynsvakt skal være til stede under utlån, men har ikke midler til å dekke denne utgiften. Praksisene varierer fra kommune til kommune, men også internt i kommunene er det variasjon mellom ulike offentlige lokaler, og skoler. Det er utfordrende for barne- og ungdomsorganisasjonene å måtte forholde seg til inkonsekvente regler og fortolkninger.
Barne- og ungdomsorganisasjonene må også få lov til å samles i skoletiden og til å informere om aktiviteten sin til andre elever. LNU vet om skoler som har nektet demokratiske og frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner å ha både lokallagsmøter og informasjonsstands i skoletiden, basert på organisasjonens formål. Det er problematisk. Barn og unge bør selv få velge hvilke saker de vil samles om, uavhengig av livssyn og tematikk. Barne- og ungdomsorganisasjoner som baserer seg på demokratiske prinsipper og har respekt for menneskerettighetene, bør få innpass i skolen.
Funksjonsnedsettelser skal ikke hindre noen fra å engasjere seg. Her har det offentlige et særlig ansvar i at offentlige lokaler må være universelt utformede, både når en bygger nytt og når en renoverer eldre bygg. I slike prosesser er det også viktig at den lokale barne- og ungdomsfrivilligheten involveres aktivt i planleggingsprosessene, slik at lokalene bygges på en måte som tar behovene deres i betraktning. Behovene til ideelle og frivillige aktører bør vektes like tungt som profesjonelles.
Informasjonen om og prosedyrene for å booke møtelokaler er lite samkjørte. Det er demotiverende for frivillige å måtte bruke ekstra tid og krefter som følge av at ulike aktører ikke snakker sammen. Tiltak som lokaler.lnu.no, som samler informasjon om ulike møtelokaler og rutiner for booking på et sted, er viktige og må styrkes. Portalen må finansieres, slik at den kan videreutvikles til å bli en fullstendig oversikt over tilgjengelige møtelokaler for barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge.
Konsekvensene av at det er vanskelig å finne egnede møtelokaler for barne- og ungdomsorganisasjonene, er dystre. Det er demotiverende for de enkelte frivillige som må bruke dyrebar tid på ringe rundt til ulike lokaler. Når organisasjonene ikke får napp, må de i verste fall avlyse samlinger eller kreve deltakeravgifter, som kan hindre barn og unge fra lavinntektsfamilier å delta. Når dørene stenges for den unge frivilligheten, er det barn og unge som rammes.
Det skal være lett for barn og unge å engasjere seg for det de tror på og brenner for. Barne- og ungdomsorganisasjonene er demokratiske bærebjelker, der barn og unge skaper en meningsfull fritid, sammen. Det er verdifullt, og bør legges til rette for. Det er på høy tid å åpne dørene for den unge frivilligheten.
Den 25. juni 2022 ble den skeive bevegelsen brutalt angrepet. To personer døde, og 20 mennesker ble skadd.
Vi i den unge frivilligheten verner om retten alle mennesker har til å være trygge som seg selv og elske den en vil, og står samlet mot hatefulle handlinger og ekstremisme. Demokratiet vårt er avhengig av at ingen lever i frykt for å være seg selv. Bare sånn kan vi alle engasjere oss for det vi tror på.
Vi tror det nytter å organisere seg for å gjøre verden til et bedre sted, og mener at organisasjonsfriheten og retten til å være seg selv må beskyttes. Vi tar avstand fra vold og trusler som angrepet 25.juni representerer.
Tankegodset og holdningene og som ligger bak hendelsen 25.juni lever videre i samfunnet vårt, og krever at vi står opp mot dem hver eneste dag. Ord kan være med på å legitimere handlinger og skape virkeligheter. Vi bærer alle et ansvar for å omtale hverandre med respekt og verdighet.
Ekstremisme oppstår ikke i et vakuum.
Angrepet 25. juni 2022 kan ikke forstås som en enkeltstående hendelse, men må sees i sammenheng med skuddene mot Synagogen i Oslo i 2006, angrepet på Al-Noor Moskeen og drapet av Johanne Zhangjia Ihle-Hansen 10. august 2019, og terrorangrepet mot AUF og Regjeringskvartalet 22. juli 2011. Hat er ekstremismens felles fundament.
Derfor er det viktig å anerkjenne at noen av oss er mer utsatt for hets og hatefulle handlinger enn andre. Kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, seksuell orientering, religion, livssyn, funksjonsnedsettelser, etnisitet og alder er faktorer som gjør noen av oss mer sårbare enn andre. Særlig sårbare er de av oss som tilhører flere av disse kategoriene, såkalte doble- eller triple minoriteter.
I den unge frivilligheten skaper vi fellesskap basert på demokratiske verdier. Vi lærer unge at det nytter å engasjere seg for det en tror på, og at uenighet må møtes på en saklig måte. Hos oss er alle stemmer like mye verdt. Slik er vi i barne- og ungdomsorganisasjonene motsatser mot hat og voldelig ekstremisme.
Det skal vi fortsette å være. Vi sier tydelig i fra om at alle må få leve ut som den de er. I et demokrati skal ingen være redde for å være seg selv.
De aller fleste norske barn og unge har det bra. I spørreundersøkelser som Ungdata, svarer det store flertallet at de har god psykisk helse. Samtidig viser forskning og andre undersøkelser at mange barn og unge også sliter med press og ulike psykiske helseutfordringer i hverdagen. Andelen barn og unge som rapporterer om psykiske plager fortsetter å øke [1]. Det er en helse- og velferdsutfordring for den enkelte, men også en stor utfordring for samfunnet, og for frivilligheten. Samtidig kan barne- og ungdomsorganisasjonene være del av løsningen, fordi de kan bidra til forebygging av psykiske helseplager.
Forskning viser videre at barn og unge med psykiske plager i barne- og ungdomsårene oftere presterer dårligere på skolen sammenlignet med andre barn og unge. De negative konsekvensene kan vise seg i form av lavere karakterer, høyere fravær og kortere utdanningslengde.
I tillegg er det en sterk sammenheng mellom psykiske plager og senere utenforskap, samfunnsdeltakelse og lavinntekt [2]. Det er også tegn til at psykiske plager kan «gå i arv» fordi barn og unge i lavinntektsfamilier med dårligere sosioøkonomiske kår, har høyere risiko for å få psykiske helseplager. Barne- og ungdomsfrivilligheten rammes ved at mennesker med psykiske helseplager deltar mindre i organisert aktivitet, samt har lavere tillit til politiske og demokratiske institusjoner.
Vi vet også at barn og unge fra lavinntektsfamilier er underrepresentert i organiserte fritidsaktiviteter. Og antallet barn som vokser opp i lavinntektsfamilier øker [4]. De går dermed glipp av gleden og læringen som ligger å delta i frivilligheten – ikke fordi de mangler engasjement, men fordi økonomi kan fungere som en barriere for deltakelse.
De økende utfordringene med barn og unges psykiske helseplager er bekymringsfulle. Den unge frivilligheten ønsker å være tilgjengelige for alle barn og unge, uavhengig av både familiebakgrunn og helse. Psykiske helseplager må møtes med tiltak og forebygges. Selv om usunt press og barn- og unges psykiske helseplager berører frivilligheten sterkt, kan barne- og ungdomsfrivilligheten en viktig arena for forebygging. Mange av de dokumenterte livsstilvanene som styrker den psykiske helsen finnes nettopp i barne- og ungdomsfrivilligheten. Deltakelse i frivilligheten gir aktivitet, nye sosiale relasjoner, læring og mestringsfølelse. Det bør alle barn og unge få mulighet til å ta del i – uavhengig av familiebakgrunn. Staten må iverksette tiltak som sikrer at økonomi ikke hindrer noen barn og unge fra å delta i fritidsaktiviteter, og støtte organisasjonene i arbeidet deres for å inkludere alle.
1) Et virus skal ikke kunne ødelegge barne- og ungdomfrivilligheten 2) Barn og unge skal ikke hetses og trues til taushet 3) Oppgjøret om 22.juli må skje i hele den unge frivilligheten
Et virus skal ikke kunne ødelegge barne- og ungdomfrivilligheten
Barn og unge skal ikke hetses og trues til taushet
Oppgjøret om 22.juli må skje i hele den unge frivilligheten
Da den norske regjeringen mars 2020 innførte de strengeste og mest inngripende tiltakene siden andre verdenskrig ble den unge frivilligheten kastet ut i en situasjon vi ikke hadde opplevd tidligere. Aktiviteter, medlemstilbud og rekruttering ble stanset over natten. I de to årene som fulgte med mer og mindre inngripende tiltak har organisasjonslivet operert i usikkerhet.
Frivilligheten er en demokratisk bærebjelke. Organisasjonene er skoler i demokratiopplæring og kompetansen frivillighetsmangfoldet har, gir myndighetene viktige innspill når beslutninger tas. En sterk frivillighet sikrer et sterkt norsk demokrati.
Koronaviruset har gjort at medlemmer har falt fra, nye tillitsvalgte ikke har blitt rekruttert og kompetanse har gått tapt. Når vi nå beveger oss ut av pandemien, er det avgjørende at organisasjonene styrkes og har grunnlag for å vokse. Nå er tiden inne for å bygge frivilligheten opp igjen. Et virus skal ikke svekke de demokratiske institusjonene i Norge. Myndighetene må gjøre seg klare til å bygge opp frivilligheten gjennom stimuleringstiltak. Pandemien har truffet organisasjonene ulikt, og konsekvensene de må håndtere er varierte. Frie midler som organisasjonene selv bestemmer over, trengs for at grunnfjellet og hovedformålet til organisasjonene blir styrket. Myndighetene må nå tørre å drømme stort på vegne av frivilligheten. Grunnstøtten og andre frie midler organisasjonene mottar må økes drastisk og være grunnlaget for en fri, demokratisk ungdomsbevegelse i årene som kommer.
For at frivilligheten skal gjennomføre sine aktiviteter trenger vi arenaer å gjennomføre dem på. Tilgangen til lokaler har vært svært krevende for organisasjonene i en årrekke og har blitt mer utfordrende under og i etterkant av pandemien. Tid som burde blitt brukt på aktivitet for medlemmene, blir bundet opp i endeløse mailutvekslinger og telefonsamtaler til skoler og andre som har utleielokaler. Tids- og ressurstyvene frivilligheten møter må fjernes. Offentlige bygg og lokaler må være åpne for frivilligheten, og alle kommuner og fylker må gjennomgå sine utlånssystemer med mål om å fjerne barrierer som gjør det vanskelig.
Under pandemien så vi at støttetiltak, søknadsordninger, regler og anbefalinger var varierende og ble endret raskt. Når det er usikre tider i samfunnet, er det avgjørende at myndighetene opptrer forutsigbart og tilbyr enkle løsninger. Støtte bør komme gjennom allerede eksisterende støtteordninger som organisasjonene bruker fra før. Når regler som påvirker driften og aktiviteten til organisasjonene blir innført må de være enkle å forstå, og forutsigbare for hvor langvarige de er. Usikkerhet i organisasjonene, skapt av myndighetene, kan ikke være grunnlaget for at aktivitet uteblir.
To år med nedstengning har endret organisasjonene i Norge. Likevel er det opp til oss i felleskap hvordan det vil prege oss i årene som kommer. Regjeringen bør sette seg et mål om at dette tiåret skal være tiden hvor Norge bygger verdens sterkeste frivillige sektor. Barne- og ungdomsorganisasjonene må få et løfte om at de skal få støtte, så lenge vi bare tør å satse.
Den unge frivilligheten står klar til å bygge opp igjen aktiviteter og medlemstall etter pandemien. LNU vil følge langtidseffektene av pandemien og jobbe for rammevilkår som sikrer at aktiviteter som har vært hard rammet av smitteverntiltak og kontinuitetsbrudd kan gjenoppbygges og at organisasjons- og aktivitetsmangfoldet bevares.
Barn og unge skal ha innflytelse på samfunnet rundt seg, uten å bekymre seg for å bli møtt med hets og hatefulle ytringer. Digitale plattformer er viktige arenaer for å ytre sine meninger og bli hørt, men dersom de blir preget av hets kan det motsatte oppstå: at barn og unge skremmes eller trues fra å delta i det offentlige ordskiftet.
Netthets er alle former for hat som foregår på digitale plattformer. Straffeloven dekker det som kalles hatytringer, som handler om å forhåne, fremme hat, forfølgelse eller ringeakt for noen, men netthets kan også være mobbing, utestenging, trakassering og summen av en lang rekke ytringer som hver og en ikke ville oppleves som mer enn en skarp kommentar. ,
44% av barn og unge mellom 15 og 20 år har opplevd å få negative reaksjoner eller kommentarer når de deler sine meninger på nett, og halvparten har opplevd at disse kommentarene går på person – og ikke sak. Men også barn og unge som ikke har blitt utsatt for netthets, har blitt eksponert for at det skjer med andre. Dette fører til at flere unge har blitt skeptiske til å delta på digitale plattformer og i samfunnsdebatten generelt.
I tillegg opplever yngre politikerne oftere enn gjennomsnittet å bli utsatt for både hatefulle ytringer og konkrete trusler på digitale plattformer. Særlig yngre stortingskandidater melder at de har opplevd at egen sikkerhet har vært truet som følge av netthets. Yngre stortingskandidater har som konsekvens blitt mer forsiktige med å bruke sosiale medier og har endret adferd, ved for eksempel å la være å uttale seg om visse politiske saker, for å unngå en økende mengde hets.
Vi er 97 organisasjoner med ulike bakgrunner, ideologier og verdier, men vi jobber for et fritt og demokratisk samfunn, der ingen – og særlig ikke barn og unge – skal bli truet til taushet. Vi kan ikke akseptere at våre medlemmer og andre unge hetses til stillhet.
Derfor vil vi:
Barne- og ungdomsorganisasjonene skal være trygge arenaer å melde fra om netthets til. Når vi mottar meldinger om at et medlem har blitt utsatt for netthets, skal vi være tydelige på hva slags hjelp de kan forvente å få fra organisasjonen.
De som uttaler seg i det offentlige ordskiftet på vegne av organisasjonen sin, bør kunne forvente oppfølging fra organisasjonen. For eksempel bør organisasjonen kunne vurdere hvorvidt netthetsen er brudd på loven og bistå dersom det skal anmeldes.
LNU skal undersøke mulighetene for å utvikle et opplegg for våre medlemsorganisasjoner, om håndtering av hets og trusler mot medlemmer og ivaretakelse av disse medlemmene.
Barne- og ungdomsfrivilligheten skal forebygge netthets. Det betyr at vi slår ned på dersom noen av våre medlemmer kommer med hatefulle ytringer på nett.
Normer og folkeskikk kan ikke vedtas politisk, men vi som barne- og ungdomsorganisasjoner kan gå foran, ved å være forbilder på nett, i tale, og moderering av hets.
Ikke alle unge samfunnsdebattanter har en organisasjon i ryggen. Debattredaksjoner bør ha rutiner for god oppfølging av unge debattanter, for eksempel ved å ha gjennomgående kontakt med debattanten og gi tilbud om oppfølging hvis det blir særlig tøft.
Mediehusene bør også ta et særlig ansvar for å overvåke og redigere kommentarfelt på nett, og skru dem av dersom det er nødvendig.
Det er tidkrevende og tar mye kapasitet å gjennomgå hets, og mye kan bli liggende uimotsagt og uten anmeldelse. I dag mangler det et apparat til å følge opp de som blir utsatt for hets, og til følge opp anmeldelser.
Rapporteringsmulighetene bør derfor styrkes, opp mot både skole, organisasjonslivet og politiet. Politiets meldetjeneste for hatefulle ytringer på nett bør styrkes i både innhold og markedsføring. Den nasjonale registeringen av anmeldelser av hatkriminalitet og hatefulle ytringer bør forbedres, forenkles og systematiseres.
Noen er mer utsatt for hat enn andre, og barne- og ungdomsfrivilligheten har et ansvar for å slå ring om disse.
Faktorer som alder, etnisitet, kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, seksuell orientering, religion, livssyn og funksjonsnedsettelser spiller en rolle. Vi kan derfor med fordel være varsomme på egne ytringer som går på bekostning av en minoritet eller bygger på fordommer og stereotypier.
Vi skal være varsomme på tiltak som kan oppfattes som forsøk på sensur eller begrensning av ytringsfriheten. Det er forskjell på hatefulle ytringer, trusler og netthets, og en uheldig debattkultur.
I de tilfeller der mennesker skyves bort fra samfunnsdebatten gjennom trusler, skremsler og trakassering, rammer det deres ytringsfrihet. Arbeid mot netthets og en trygg ramme rundt samfunnsdebatten, er derfor ikke å begrense ytringsfriheten, men å beskytte den.
Ytringer på internett og sosiale medier kan ikke separeres fra den fysiske verdenen. I en verden der alle kan være både redaktør og publisist, må det tenkes nytt rundt regulering. Likevel skal vi være varsomme på at nye lover ikke misbrukes med hensikt å fjerne innhold av politiske årsaker.
Norge bør vurdere å delta i relevante reguleringsprosesser internasjonalt og bidra til en revidering av e-handelsdirektivet som fastslår at et selskap ikke kan holdes ansvarlig for innholdet på deres sider. I tillegg bør Norge se til modeller som den tyske «Nettverksgjennomføringsloven», som pålegger alle sosiale nettverk med mer enn to millioner tyske medlemmer å fjerne åpenbart ulovlig materiale innen 24 timer.
LNU ønsker også at redaktør- og tilretteleggeransvaret evalueres og reguleres ved siden av å prøve medvirkeransvaret juridisk for straffbare ytringer.
Det må jobbes systematisk med kartlegging av hvor mye og hva slags hets enkeltpersoner, og særlig unge, blir utsatt for.
22.juli 2011 skjedde det mest alvorlige tilfellet av politisk vold i nyere norsk historie. Angrepet på Utøya og Regjeringskvartalet den 22. juli 2011 var et angrep på AUF og Arbeiderpartiet. De var målet for terroren, og det må aldri glemmes. Men et angrep på AUF og Arbeiderpartiet, er også et angrep på demokratiet, organisasjonsfriheten og oss som tror at det nytter å organisere seg for å gjøre verden til et bedre sted.
De siste 10 årene har vært preget av berøringsangst. Kampen for ikke å glemme, har blitt overlatt til overlevende, etterlatte og AUF. 69 personer ble drept den dagen på AUF sin sommerleir, og de fleste av dem var ungdommer. De utgjorde en del av den unge frivilligheten. Nå er det på tide at resten av oss i barne- og ungdomsfrivilligheten får bukt med berøringsangsten, og står sammen med AUF om oppgjøret, minnene, og veien videre.
22.juli er politikk. Vi skal snakke om hva som faktisk skjedde og snakke sant om at terroren var et angrep på Arbeiderpartiet og AUF. Vi skal også anerkjenne at 22. juli ikke var en enkelthendelse, men at det må settes i en kontekst.
Terroristen var en av oss, og tankegodset har ikke forsvunnet selv om gjerningsmannen ble fengslet og dømt. Holdningene til gjerningsmannen lever videre i vårt samfunn, og vi har et ansvar for å ta oppgjør med dem.
Frivilligheten generelt, og barne- og ungdomsfrivilligheten spesielt, er viktige motsatser mot mer hat og vold. Å skape gode små og store fellesskap, bygget på andre verdier, er også kjempe mot terror. Det skal vi ha med oss i arbeidet vårt.
Vi skal fortsette å jobbe for lik rett til å gi uttrykk for meningene sine uavhengig av alder, etnisitet, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk overbevisning og funksjonsnedsettelser. Barne- og ungdomsfrivilligheten lærer oss at våre stemmer teller og at alle er like mye verdt. Vi hviler aldri i kampen for mer demokrati og likeverd.
