Rapportar
LNU lager rapporter med jevne mellomrom om temaer som er aktuelle for den unge frivilligheten, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.
LNU lager rapporter med jevne mellomrom om temaer som er aktuelle for den unge frivilligheten, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.
I løpet av pandemien hadde LNU flere medlemsundersøkelser for å forstå pandemiens konsekvenser på barne- og ungdoms- frivilligheten. Det er liten tvil om at pandemien rammet unge hardt. 2022 var preget av korona på flere måter.
I januar var det fortsatt nedstenging flere steder, og flere måtte forholde seg til strenge restriksjoner. For mange organisasjoner var det usikkerhet om det kom en ny nedstengning, og hvordan tiden fremover ville se ut. Denne rapporten handler om barne- og ungdomsorganisasjonene i 2022, hvordan de har det, og hvordan de ser på tiden fremover.
De fleste organisasjonene forteller at det går greit, og at det siste året har gått bedre enn årene med pandemi. Samtidig, har nesten alle organisasjonene sagt at det går treigt, og at det vil ta tid å komme tilbake til sånn det var før pandemien. Medlemstall, frivillige, aktiviteter, tillitsverv, kunnskap, organisasjonsforståelse, aktivisme og samfunnsengasjement, alt har fått seg en knekk. Organisasjonene har ulike problemer de sliter mer med, og ulike måter å håndtere det på.
Det finnes ikke et svar, eller én løsning for å gjøre det bedre. I enkelte organisasjoner er man satt flere år tilbake ved at mange tidligere nøkkelpersoner har sluttet under korona. Resultatet er at de mangler kompetanse om organisasjonsdrift. Dette må bygges opp igjen. Noen organisasjoner ser pandemien som en fin tid for å løfte blikket og gjøre større endringer i organisasjonen sin.
En ting er sikkert, det vil ta tid.
Rapporten er bygget opp med en presentasjon av metoden i starten, før jeg presenterer ulike funn. Jeg har delt opp funnene i «drift hos lokallag», «drift sentralt», «medlemmer» og «frivillige». I disse avsnittene legger jeg frem ulike påstander som er bygget på den innsamlede dataen. Noen av påstandene overlapper med andre avsnitt. Derfor har jeg to kapitler til slutt der jeg reflekterer rundt noen av påstandene som er presentert.
Den unge frivilligheten er kanskje det viktigste felleskapet i Norge. For hundretusenvis av barn og unge over hele landet er korpset, teatergruppa, søndagsskolen eller ungdomspartiet det morsomste som skjer i livet, og der de bruker det aller meste av fritiden sin. For mange er den unge frivilligheten også det første stedet de møter venner som har sammeinteresse som dem selv, og der de finner sammen med andre i et fellesskap som ikke handler om hvilken bakgrunn man har, men hva vi kan få til sammen. Dette danner grunnlaget for en meningsfull fritid, og et langt liv i frivilligheten.
Denne rapporten er den syvende i rekken av rapporter LNU har gitt ut om tilstanden i barne- og ungdomsfrivilligheten i Norge. Som paraplyorganisasjon for 97 barne- og ungomsorganisasjoner er vi stolte av å kunne rapportere at stadig flere barn og unge er medlem i en organisasjon. De siste ti årene har organisasjonene som mottar nasjonal grunnstøtte vokst med 100 000 medlemmer. Til sammen har LNUs medlemsorganisasjoner nå nesten 450 000 medlemskap i over 10 000 lokallag. Den frivillige aktiviteten som skapes av lokallag over hele landet er selve grunnmuren i den unge frivilligheten.
Samtidig møter barne- og ungdomsorganisasjonene flere strukturelle utfordringer som hindrer dem fra å nå sitt fulle potensial. Byråkratiske støtteordninger og kompliserte regelverk binder opp ressurser i sentralledde- ne som kunne vært brukt til å skape aktivitet lokalt. Når organisasjoner med små ressurser må jakte prosjektmidler for å få hjulene til å gå rundt går det først og fremst ut over oppfølging av lokallag. Det samme skjer når organisasjoner må bruke tid på å lete etter lokaler til aktivitetene sine, som er en stadig tilbakevendende problemstilling.
I årets temadel løfter vi frem eksempler på det viktige arbeidet barne- og ungdomsorganisasjonene gjør i sine lokalmiljø. Det finnes et enormt mangfold blant organisasjonene,
og det er i lokallagene at dette mangfoldet virkelig kommer til syne. Det er her, i fellesskap med andre som deler deres interesse, at barn og unge kan utvikle vennskap, oppleve mestring og får forme sin egen fritid. Derfor vier vi plass til å gi ansikt til noen av de titusener av frivillige som bidrar til å skape gode og inkluderende lokalsamfunn. Fordi det er på grasrota at organisasjonene virkelig viser seg som integreringsmaskiner, skoler i demokrati og limet i lokalsamfunnet.
Vi avslutter denne rapporten med noen forslag til tiltak som kan gjennomføres for at vi som samfunn kan få ut enda mer av det po-tensialet som finnes i den unge frivilligheten. Det gjør vi fordi vi mener at den unge frivilligheten spiller en viktig rolle over hele landet, og fordi vi tror at vi som samfunn vinner på å utnytte det fulle potensialet som finnes i den unge frivilligheten. Derfor må vi sørge for at enda flere barn og unge kan ta del i det viktige fellesskapet som finnes i den unge frivilligheten. God lesning!
Young people in the Nordic countries generally participate less in elections than the overall population. The turnout is lowest among youth in their early twenties. Meanwhile, Nordic youth participate just as much and in some cases even more than the rest of the population when it comes to other forms of democratic participation, for instance attending demonstrations and involvement in organisations. Why is the turnout of youth so low? And what can be done to improve it and strengthen democracy?
Youth are a very heterogeneous group, and while some parts of the youth population have participation rates that are at the level of the total population, other groups participate considerably less. Young people with non-western or Eastern European immigrant background, with low levels of education, low income, that have parents with low educational levels, who are children of non-voters, and those of a lower social background have strikingly lower turnouts.
Several successful and partly successful measures to increase youth turnout have been carried out in the Nordic countries. Important measures that are proven effective in mobilising young voters are for instance mock elections and “remember to vote” text messages.
It is essential that Nordic politicians and policymakers prioritise the work towards increasing youth turnout. If not, we may risk the permanent de facto exclusion from democracy of certain groups.
Barnas rapport, “Kidza har rett” består av tre deler og er basert på informasjon fra både forskningsrapporter og egne medvirkningsprosesser. Barn og unge som omtales i rapporten er alle barn som omfattes av barnekonvensjonen i tråd med barnekonvensjonens artikkel 1, det vil si alle i Norge under 18 år.
Del 1 omhandler brudd på barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Delen består av seks ulike kapitler, med fokus på hvert sitt rettighetsområde. I hvert kapittel omtales barnerettig- hetsbrudd i Norge, samt forslag til hvordan disse bruddene kan unngås i framtiden. Denne delen er basert på informasjon fra forskningsrapporter hvor barn og unge har medvirket direkte og i alt 480 barn og unge har deltatt og uttrykt sin mening om ulike tema som angår dem gjennom rapportene. Jebb-utvalgets medlemmer har valgt ut de emnene de har funnet viktige og sentrale. Avslutningsvis har utvalget valgt å fremheve tre brudd på konvensjonen vi er spesielt bekymret for og tre tiltak som representerer en positiv utvikling for barn og unges rettigheter i Norge i dag.
Del 2 setter fokus på kjennskap, kunnskap og meninger barn og unge har om egne rettigheter. Den er basert på resultater fra en egen undersøkelse som Jebb-utvalget utførte vinteren 2017 med spørsmål om hva barn kan om egne rettigheter, hvor og av hvem de har lært om rettigheter og hva de tenker er viktige rettigheter i eget liv. Undersøkelsen ble gjennomført i barnehager, barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler, og omfatter svar fra 758 barn og unge fra hele Norge.
Del 3 kartlegger retten til å bli hørt og delta i beslutninger. Artikkel 12 er et grunnleggende prinsipp i barnekonvensjonen, og har også vært et sentralt tema for Jebb-utvalget. Både del 1 og del 2 viser hvor viktig denne retten er og at det bør gjøres mer for å sikre at den blir oppfylt. Del 3 handler i hovedsak om hvordan barn og unge blir hørt som gruppe gjennom å ta opp mulighet for medvirkning på tre viktige områder; Elevmedvirkning og elevdemokrati, medvirkning gjennom barne- og ungdomsråd, samt ungdoms muligheter til å delta i demokratiet. I tillegg vender del 3 et kritisk blikk mot Norges stilling til tredje tilleggsprotokoll for barnekonvensjonen; klagemekanismen for barn.
Dagens ungdomsgenerasjon er politisk aktive. Unge er mer aktive enn andre grupper i de fleste former for politisk deltakelse. De skriver i avisa, er aktive i politiske organisasjoner og går i demonstrasjoner – i tillegg til å være engasjerte på digitale arenaer. Unges politiske interesse ser også ut til å øke, og de har høy tillit til det politiske systemet.
Likevel tydeliggjør denne rapporten flere alvorlige skjevheter i det norske demokratiet. Unge er underrepresentert, både i valg og blant folkevalgte – og noen grupper av unge står i fare for å havne i et vedvarende politisk utenforskap. Unges valgdeltakelse er rundt 10 prosentpoeng lavere enn hos resten av befolkningen. Vår gjennomgang av forskning på norske ungdommers valgdeltakelse viser imidlertid at forklaringen ikke har med alder å gjøre, men at unge er i en livssituasjon som gjør veien til valglokalet lengre. Mest oppsiktsvekkende er de store gapene i valgdeltakelse mellom ulike grupper av unge. Unge gutter, unge med innvandrerbakgrunn og unge på yrkesfag deltar systematisk sjeldnere enn sine jevnaldrende. Det er forskjeller som kan følge dem resten av livet. Vi risikerer med andre ord å få sofavelgere på livstid.
Unge er ikke bare underrepresentert ved stemmeurnene, men også på Stortinget. Basert på meningsmålinger og partienes stortingslister, anslår LNU at kun 20 av 169 stortingsrepresentanter for perioden 2017-2021 vil være under 30 år den dagen de blir valgt inn. Det er om lag halvparten så mange som det burde vært. Selv om partiene nominerer flere unge på de fem øverste plassene på stortingslistene, er det de eldre politikerne som stikker unna med de sikre plassene. Demokratiet vårt er ingen selvfølge, noe vi har ferske eksempler på fra verden rundt oss. Et levende og bredt folkestyre krever kontinuerlig fornyelse. Om vi nøler, risikerer vi at gapet mellom de politisk aktive og de politisk inaktive øker. Derfor har LNU laget denne rapporten. Erfaringene viser at det skal lite til for å inkludere flere unge i demokratiet. Vi foreslår ti tiltak som er konkrete og gjennomførbare. Nå gjenstår det for de folkevalgte å styrke folkestyret.
I desember 2015 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2250 om ungdom, fred og sikkerhet. Den er FNs aller første resolusjon om fredsbygging og sikkerhetspolitikk der ungdom står i fokus. Den utfordrer måten vi tenker om ungdom i konflikt på, fra et problem, til selve løsningen for å skape en fredeligere verden.
– Den største styrken er at den (resolusjonen) kommer fra ungdom selv, sier libyiske Hajer Sharief i et intervju du kan lese i denne rapporten. Sharief vant i 2017 Studentenes fredspris, og er av dem som har stått helt sentralt i arbeidet med å skape resolusjon 2250. Resolusjonen er utarbeidet og drevet fram av det unge sivilsamfunnet, noe som i seg selv er et tydelig tegn på hvor viktige aktører ungdom er i fredsbygging og fredsarbeid. Reell og meningsfull ungdomsdeltakelse i fredsarbeid gjennomsyrer resolusjonen, og uten dette som et overordnet prinsipp vil den miste sin kraft. At Sikkerhetsrådet har vedtatt en slik resolusjon er en seier for unge fredsforkjempere verden over. Den gir klare anbefalinger til våre beslutningstakere om hvordan ungdom skal inkluderes i freds- og sikkerhetsarbeid. Nå må politikerne her hjemme følge opp.
Over ett år har gått siden resolusjonen ble vedtatt, og arbeidet med å implementere resolusjonen har så smått kommet i gang, men ikke så raskt som det burde. Med denne rapporten ønsker LNU å sette resolusjonen høyere opp på dagsorden i Norge og bidra til at 2250 følges opp nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Her har Norge sjansen til å
ta en ledende rolle. Formalitetene er vedtatt, nå gjenstår den viktigste delen av arbeidet: implementeringen. Vi har verktøyene for å få det til, nå gjelder det å bruke dem.
In December 2015, the Security Council of the United Nations (UN) passed the resolution 2250 on Youth, Peace and Security. This is the first ever resolution by the UN on peace keeping and security policy where young people are placed at the centre. It challenges theway we think about youth in conflict, from being a problem, to being the main solution in creating a more peaceful world.
“The greatest strength is that it [the resolution] comes from young people themselves” says Libyan Hajer Sharief in an interview in this report. In 2017 Sharief won the Student Peace Prize, and has been one of the young people central to the efforts that created resolution 2250. The fact that the resolution was prepared and pushed forward by a young civil society is in itself a clear sign of how significant the potential of youth are as peace actors. Real and meaningful youth participation in peace work is the running theme of the resolution and it will lose its power without having this factor as an overarching principle. The fact that the Security Council passed this resolution is a victory for young peace activists worldwide. It gives clear measures to decision makers on how youth should be included in peace and security work. Now the politicians need to follow up the work.
More than one year has passed since the resolution was approved, and implementation efforts have slowly started, but not as fast as they should.With this report, LNU wishes to put the resolution further up on the agenda in Norway and contribute to 2250 being followed up by decision makers nationally, regionally and internationally. Norway has the chance to take a leading role in promoting the resolution. The formalities are adopted, and now the most important part of the work remains: the implementation. We have the tools to get it right, now is the time to use them.
I møte med utfordringer i egen hverdag har barn og unge gitt uttrykk for et voksende behov for praktisk kunnskap og ferdigheter for å mestre eget liv. Økende prestasjonspress og stress, psykisk helseplager, mobbing og konflikter, problemer i hjemmet og søken etter identitet er noen av temaene som nevnes. Mange av de utfordringene de møter er vanskelige å håndtere på egenhånd og det er et uttalt ønske om nødvendig kompetanse som i dag i stor grad ikke læres på skolen.
I opplæringslovens formålsparagraf står det: ”Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.”
Prosjektet ”Livsmestring i skolen” (LiS) har tatt på alvor de utfordringene barn og unge står overfor og opplæringslovens formål. Gjennom en bred og inkluderende prosess i tre faser har vi samlet barn og unge, fagpersoner og engasjerte ildsjeler til samtale om behov, innhold og løsninger for livsmestring i skolen. Resultatet av prosjektet er flere anbefalinger om hva som bør læres av ferdigheter og praktisk kunnskap for å øke mestringskompetanse, og hvordan dette konkret kan se ut som del av skolehverdagen. Løsningsforslagene i rapportens siste del er eksempler på hvordan livsmestring kan konkretiseres og integreres i skolen på tvers av fag og aktiviteter.
Resultatene i prosjektet er takket være alle de gode bidragsytere som har deltatt underveis. Livsmestring i Skolen hadde ikke blitt et prosjekt uten initiativet og den finansielle støtten fra Barne- og likestillingsdepartementet, og den faglige støtten fra Kunnskapsdepartementet. Begge departementer og tilhørende direktorater har gitt prosjektet god støtte underveis, og bidratt aktivt i alle faser fra utforming av prosjektbeskrivelse til analyse av resultater. Vi vil også takke alle de faglige ressursene fra fase to og tre som har med sine unike bidrag gitt form og innhold til livsmestring som kompetanse. Vi vil spesielt takke fagressursene Svein Øverland (Psykologforeningen og St. Olavs Hopsital), Petronelle Herbern (UMM og Oslo Kommune), Egil Nygaard (Psykologisk Institutt UiO), Aksel Sinding (Psykologisk Tidsskrift og Si ;D) Karen Therese Haugstvedt (UMM og Akershus Universitetssykehus) og Hogne Hareide (Lent) som fulgte prosjektet i flere faser.
Sist, men ikke minst, vil vi takke de mer enn 200 barn og unge og de 21 barne- og ungdomsorganisasjonene som har bidratt med sin kunnskap og kompetanse, tanker og følelser, tid og engasjement. Ved å sette ord på det som er vanskelig og tøft har de åpnet et rom for å diskutere hva vi kan gjøre for å mestre dette bedre. De har gitt klare råd og innspill hva de trenger for et godt liv. Vi vil spesielt takke barne- og ungdomsskolene i Oppegård, Bodø og Tøyen i Oslo for at de deltok i prosjektet og ungdomsorganisasjonene Press, Mental Helse Ungdom, Elevorganisasjonen og KrFU for deres gode bidrag.
Vi håper at prosjektet og rapporten kan gi inspirasjon til det videre arbeidet med livsmestring i skolen og være et innspill til arbeidet med fornyelse av innholdet i læreplanverket.
Overalt finnes ung frivillighet. Enten det er i speiderlag, ungdomspartier eller kor, samler unge seg over hele landet på demokratisk og frivillig vis for å dyrke sine interesser og forandre samfunnet rundt seg. Noe av det fineste med det norske samfunnet er at vi er verdensmestre i frivillig deltakelse. Det er mangfoldet og omfanget av barne- og ungdomsfrivillighet et bevis på.
Vi i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) er stolte over å presentere vår sjette rapport om tilstanden i barne- og ungdomsfrivilligheten i Norge. Som paraplyorganisasjon for 95 frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner er det viktig for oss å vise frem hvor stor den unge frivilligheten er og hvilken betydning den har for samfunnet. For oss er det også viktig å belyse hvilke rammevilkår det unge sivilsamfunnet jobber innenfor.
LNU kan igjen dokumentere at den unge frivilligheten vokser. Det er en trend vi har sett i over ti år. I fjor vokste barne- og ung- domsfrivilligheten med mer enn 13 000 medlemmer – den største økningen siden 2011. Til sammen har barne- og ungdomsorgani- sasjonene godt over 400 000 medlemmer. Inkludert ungdomspartiene har organisasjonene 11 000 lokallag over hele landet.
På tross av at den unge frivilligheten vokser eksplosivt, henger støtten til organisasjonene etter. De siste 10 års økninger av støtten til sentralleddene i barne- og ungdomsorganisasjonene er straks spist opp av medlems- og prisvekst. Svakere rammevilkår går ut over aktiviteter for og med barn og unge. Derfor er LNU bekymret for utviklingen i støtte til barne- og ungdomsorganisasjonene.
I årets temadel «Stengte dører» beskriver vi hvordan jakten etter lokaler har blitt en tidstyv og et pengesluk for barne- og ungdomsorganisasjonene. Knapphet på lokaler, særlig til overnatting, stjeler tid fra organisasjonene og hever terskelen for å samle unge frivillige. Høye leiepriser går ut over annen aktivitet i organisasjonene eller presser opp deltakeravgiften. Det siste rammer de med dårligst råd. Derfor krever LNU flere, mer tilgjengelige og billigere lokaler til unge frivillige.
Frivilligheten har stor betydning for samfunnet. Tall fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor viste at staten i 2013 bevilget 4,7 milliarder til frivilligheten. Samtidig skapte frivillig og ideell sektor verdier for 174 milliarder kroner. Det er mildt sagt valuta for pengene. I barne- og ungdomsorganisasjonene, som typisk har få ansatte og mange ivrige frivillige, er gevinsten sannsynligvis enda større.
Enda viktigere er forskjellen den unge frivilligheten utgjør for unge rundt om i landet. Barne- og ungdomsorganisasjonene gir unge mestring, vennskap, meningsfull fritid, demokratiforståelse og innflytelse. De skaper gode og trygge lokalsamfunn, bidrar til integrering og bygger sosial kapital. Barne- og ungdomsfrivilligheten rekrutterer også mer sosialt jevnt enn de fleste andre fritidsaktiviteter. For mange er dette starten på et frivillig engasjement som varer livet ut. Det er vi i den unge frivilligheten stolte av.
Med denne rapporten håper LNU å bringe ferske fakta inn i debatten om norsk frivillighet. Vi vil vise frem bredden og betydningen av den unge frivilligheten i Norge, og peke på noen av utfordringene vi står overfor de neste årene. God lesning!
FNs nye bærekraftsmål skal være hele verdens dugnad for bærekraftig utvikling. For at en slik dugnad skal lykkes må det være klart hvem hele verden er. I 2014 var over en fjerdedel av verdens befolkning mellom 10 og 24 år gamle. Nesten 90 prosent av disse ungdommene bor i utviklingsland. Aldri før i historien har det vært flere ungdom i verden og andelen fortsetter å øke. Svært mange av utfordringene skissert i bærekraftsagendaen gjelder altså særlig for ungdom.
Til tross for at vår tids ungdomsgenerasjon er den største i verdenshistorien og at ungdom har påvist større risiko for å være fattig, er det påfallende lite utviklingsarbeid og politisk innsats som faktisk retter seg mot (og enda mindre inkluderer) denne delen av befolkningen. Dette gjelder også norsk utenriks- og utviklingspolitikk.
Mangelen på tilgang til et skikkelig arbeidsmarked, utdanning og nødvendige helsetjenester er i dag blant de største hindrene for oppfyllelse av ungdoms menneskerettigheter. I tillegg er mangel på likestilling og faktiske seksuelle rettigheter med på å utfordre ungdoms rettighetssituasjon.
36 prosent av verdens 202 millioner arbeidsledige er unge mellom 15 og 24 år. Det er tall som er tre ganger høyere enn for den øvrige delen av befolkningen. 60 prosent av unge i utviklingsland verken jobber eller går på skole. Over fem hundre millioner unge sliter for å overleve på under 2 dollar dagen. Samtidig er det stadig mindre samsvar mellom utdanningssystemer og arbeidsmarkedet, slik at vi får en rekke utdannede ungdommer uten noen reelle muligheter til å få brukt sin ervervede kunnskap i en jobb.
LNU mener at skal man nå bærekrafts- målene må ungdom bli involvert og engasjert i implementeringen og oppfølgingen av FNs bærekraftsagenda de neste 15 årene. Dersom man skal nå mål om økonomisk og bærekraftig vekst og omfordeling er historiens største ungdomsgenerasjon nøkkelen til suksess.
Mange av landene med den største ungdomsandelen i dag er blant de fattigste i verden, men med de rette tiltakene kan de store ungdomskullene frigjøre overskudd og verdiskapning. Med målrettet politikk og investeringer i helse, utdanning og sosial kapital (som inkludering i og tilgang til politiske beslutninger) er dagens store ungdomsgenerasjon en av gruppene med størst potensiale til å bevege land ut av fattigdom.
Norge har forpliktet seg til bærekraftsmå- lene. Statsminister Erna Solberg sa i sin tale til FN da bærekraftsagendaen ble vedtatt i 2015 at Norge skal gjøre sitt ytterste, både på hjemme- og bortebane for å nå målene innen 2030. Denne rapporten viser at for at dette arbeidet skal lykkes er det er helt nødvendig å inkludere ungdom i det. Dersom ungdom inkluderes på en reell og meningsfull måte viser erfaringer fra lignende initiativ for ungdomsmedvirkning at det kan gi gode resultater, både i implementering og politisk oppfølging. LNU foreslår derfor to tiltak:
1. Utenriksdepartementet oppretter en støtteordning for ungdomssamar- beid med målsetting om å bidra til bærekraftsmålene.
2. Utenriksdepartementet inkluderer en ungdomsdelegat i departementets oppfølging av bærekraftsmålene i FN.
Tiltakene tar utganspunkt i at ungdom bør inkluderes i både implementering og oppfølging av bærekraftsmålene. En delegatordning vil sikre at ungdom kan bidra i oppfølgingen av målene globalt, mens støtteordningen vil bidra til at ungdom kan delta i implementering av bærekraftsmålene nasjonalt. Dette er to tiltak som utfyller hverandre, og som til sammen er en mulighet til en helhetlig norsk ungdomssatsning for å nå bærekraftsmålene.
LNU er stolte av å presentere vår femte resultatrapport, med de nyeste tallene og oppdatert informasjon om tilstanden i barne- og ungdomsfrivilligheten i Norge. Som paraplyorganisasjon for 97 frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner er det viktig for oss å dokumentere hvilken betydning frivilligheten og våre medlemsorganisasjoner har for samfunnet, og hvilke rammevilkår våre medlemsorganisasjoner og det unge sivilsamfunnet jobber innenfor.
Våre medlemsorganisasjoner er spredt over hele landet og i alle lokalsamfunn. De bidrar til å skape gode, inkluderende arenaer der unge kan delta – på egne premisser. Frivilligheten er en hjørnestein i mange samfunn og gir barn og unge en arena der de kan utvikle seg. I tillegg er organisasjonene medspillere for nasjonale myndigheter. Vilkårene organisasjonene jobber under styres i stor grad av det offentlige, som bevilger penger og lager regelverket. Resultatrapporten er en del av vårt interessepolitiske arbeid og er ment for å fremme våre medlemsorganisasjoners felles krav til myndighetene, og å vise fram deres egenart og rollen de spiller som samfunnsaktører.
LNU er, i tillegg til å være en interesseorganisasjon, en kompetanseformidler og en forvalter av støtteordninger på vegne av tre departementer. Tallmaterialet i denne rapporten viser status for barne- og ungdomsorganisasjonene. Formålet med resultatrapporten er å tilgjengeliggjøre disse tallene for organisasjonene selv, politikere, media og byråkratiet, og å vise hvordan forholdene har endret seg. Vi ønsker å bringe fakta til diskusjonen om hvordan myndighetene og frivillig sektor kan jobbe sammen for å styrke sivilsamfunnet.
Også i år ser vi medlemsvekst i våre organisasjoner. Dette er en tendens vi har dokumentert i over ti år, og som er svært gledelig. Frivillige organisasjoner og engasjement står fortsatt sterkt, og til tross for at mange har fryktet det motsatte, ser vi nok en gang vekst. Dessverre ser vi også i år at myndighetene ikke følger opp og sørger for trygge rammevilkår.
Reduserte overføringer fra staten til organisasjonene svekker barn og unges tilgang til fritidstilbud og arenaer for kunnskap og påvirkning, noe som er et tap ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet. Tall fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor viste at det totale tilskuddet til frivilligheten over statsbudsjettet utgjorde til sammen 4,7 milliarder, mens verdiskaping i frivillig og ideell sektor utgjorde 174 milliarder kroner i 2013. Dette viser hvilken avkastning midlene til frivillig sektor gir. Små midler inn gir store resultater ut. Reduserte overføringer gjør organisasjonene svært sårbare for kutt, fordi organisasjonene allerede i dag driver med svært små marginer.
Det er i dag over 200 år siden Norges grunnlov ble underskrevet. Den sa ikke bare at vi skulle ha mer selvstyre som land, men også at det var folket i Norge som skulle bestemme. Folkesuverenitetsprinsippet var sentralt i grunnloven. Gjennom dette blir det slått fast at all offentlig maktbruk får sin legitimitet fra folket selv. I Norge skjer dette i all hovedsak gjennom frie valg. Innbyggerne velger sine representanter, som igjen tar valg vedrørende politiske spørsmål på deres vegne mellom hvert valg.
I demokratiteori regnes gjerne Robert A. Dahls kriterier som sentrale. I hvor stor grad et styre oppfyller disse kriteriene er et mål på hvor demokratisk landet er. Dahl baker folkesuve- renitetsprinsippet inn i indikatorene for demokrati. Åpenbart som det kanskje kan virke, henger andelen av befolkningen med stemmerett sammen med graden av demokrati og med hvor legitim den offentlige maktutøvelsen er. Debattene om stemmerett og stemmerettsutvidelser gjennom historien gjenspeiler dette. Alle har vært debatter om hvem som står på innsiden og utsiden av det representative demokratiet. Med utgangspunkt i Dahls kriterier blir spørsmålet om stemmerett et spørsmål om hvor grensen for hva en borger er, og hva en voksen borger er.
Det å ha retten til å stemme utgår fra et ideal om at alle skal få være med å bestemme. Å ha retten til å stemme er å ha retten til å velge representanter og å påvirke hvilke valg disse skal ta. Dette skjer på to måter: For det første kan man se på valget som en delegeringsmekanisme. Partiene presenterer sine programmer for velgerne, som velger politikere ut fra hvilken politikk som ligger nærmes deres eget ståsted og som de tror vil innfri deres forventninger i framtiden. Politikernes oppgave blir dermed å i størst mulig grad følge det mandatet velgerne har gitt dem.
En annen måte å se valget på, er som en kontrollmekanisme. Her ser velgerne på hvilke beslutninger politikerne har tatt siden forrige valg, som de enten gir sin støtte til ved å stemme på partier som sitter ved makten på nytt, eller straffer ved å skifte parti.
I realiteten vil en velger typisk både se framover og bakover i tid når vedkommende stemmer, og valget vil slik være en kombinasjon av en kontroll- og en delegeringsmekanisme. Stemmerett er retten til å gi politikerne et mandat og til å sanksjonere dem hvis de ikke følger det. Det har alltid stått noen på utsiden, men andelen har stadig krympet siden 1814 og Eidsvoll.
Verdens befolkning har aldri vært yngre. Over halvparten av verdens befolkning er i dag under 26 år, og 80 prosent av verdens unge lever i utviklingsland. Norske myndigheter tar dette på alvor. Her i Norge lytter de til innspill fra ungdomsorganisasjoner, og internasjonalt jobber norske myndigheter for permanente arenaer for meningsfull og reell ungdomsmedvirkning i FN. Norske myndigheter har siden 1971 inkludert ungdomsdelegater i enkelte av sine FN-delegasjoner.
I 2013 vedtok Stortinget Meld. St. 25 (2012-2013) ”Dele for å skape”, der ungt sivilsamfunn ble fremhevet som en viktig endringsaktør. I samme melding ble LNU invitert til et strategisk samarbeid med Utenriksdepartementet for å øke kompetansen på ungdomsspørsmål i utenrikstjenesten. I møte med vårt internasjonale nettverk av FN-organisasjoner, politikere og ungdomsorganisasjoner, blir Norge trukket frem som et eksempel på at det er mulig å sikre at ungdom blir hørt. Som oftest er dette fortjent skryt, men det er også mye dårlig medvirkning igangsatt av Norge både hjemme og internasjonalt.
Til tross for en rekke gode og viktige bidrag til ungdomsmedvirkning i utviklingspolitikken, er det langt igjen til at vi kan si oss fornøyde med Norges innsats for å sikre ungdom en meningsfull og reell medvirkningsmulighet. Fra å se på ungdom utelukkende som målgruppe, anerkjenner nå norske myndigheter verdien av ungdom som aktører. Men fortsatt gjenstår det å sette dette ut i praksis. Det gikk mange år før man fikk ungdomsdelegater i andre delegasjoner til FN enn generalforsamlingen. I norsk utviklingspolitikk kan det ofte se ut til at ungt sivilsamfunn først og fremst er viktige i debatten her hjemme, men der utviklingspolitikken skal implementeres involveres sjeldent ungdom på en tilfredsstillende måte. LNU har gjentatte ganger forsøkt å få respons fra norske myndigheter på hvordan et strategisk samarbeid med LNU kan gjennomføres. På tross av initiativer som inkluderer konkrete forslag fra vår side, lar iverksettelsen vente på seg.
Denne rapporten er utarbeidet av Ane Norgård Brohaug i samarbeid med LNU for å løfte debatten om ungdomsmedvirkning i utviklingspolitikken. For å etablere en utviklingspolitikk ungdom drar nytte av må et helt felt av forskjellige aktører på banen samtidig. Myndigheter, utviklingsaktører, næringslivet, FN, religiøse ledere og institusjoner – og ikke minst ungdommen selv – er sentrale aktører i denne prosessen. Siden LNU både er og kan ungdom, er denne rapporten et innspill til norske myndigheter og utviklingsaktører om hvordan man på best mulig måte kan sikre ungdomsmedvirkning i utviklingspolitikken.
The world’s population has never been younger. More than half the global population today are under 26, and 80 percent of youth live in developing countries. The Norwegian government takes this trend very seriously. In Norway, it is listening to recommendations from youth organisations. Internationally, it is working for the establishment of permanent arenas for meaningful and real youth participation at the United Nations (UN). Since 1971, it has included youth delegates in some of Norway’s official delegations to the UN.
In 2013 the Norwegian Parliament (Stortinget) adopted White Paper no.25 (Meld.St, 2012-2013), “Sharing for prosperity”, which recognised youth-led civil society organisations as important agents for change. In the same White Paper, the Norwegian Children and Youth Council (LNU) was invited to enter into a strategic partnership with the Ministry of Foreign Affairs to strengthen the Norwegian Diplomatic Service’s expertise on youth-related issues. In our international networks of UN organisations, politicians and youth organisations, Norway is often held up as a role model, ensuring, where it has been possible, that youth have a voice in public debate. While this praise is often well-deserved, there are also examples of poor youth participation measures initiated by Norway, both at home and abroad.
Despite a number of effective and important contributions to youth participation in Norway’s international development policy, we are far from satisfied with Norway’s effort to secure real and meaningful opportunities for youth participation. Moving from a position of regarding youth solely as a target group, the Norwegian government now recognises the value of youth as critical actors, although this approach has yet to be implemented on a practical level. It took many years before youth delegates were included in UN delegations other than to the General Assembly. With regards to Norwegian international development policy, it seems that youth-led civil society organisations are seen as important contributors in the domestic debate, but when it comes to the implementation of policies and projects in developing countries, youth are rarely involved in a meaningful way.
This report has been prepared by Ane Norgård Brohaug in partnership with LNU to inform the debate about youth participation in Norwegian international development policy. In order to establish an international development policy that youth can benefit from, it is necessary to engage a diverse range of actors simultaneously. The government, international development organisations, the private sector, the UN, religious leaders and institutions – not to mention youth themselves – are all key actors in this process. As LNU is made up of and knows youth, this report is a contribution to the debate between the Norwegian government and international development organisations on how to best ensure youth participation in international development.
Dersom du skulle ha behov for ein rapport som vi ikkje har lasta opp her, så kan du ta kontakt med oss så skaffar vi den til deg.
