Politikk
Barne- og ungdomspolitisk program (BUP)
LNUs mål er at barn og unge skal ha innflytelse på samfunnet rundt seg ved å engasjere seg i frivillige og demokratiske fellesskap.
LNUs mål er at barn og unge skal ha innflytelse på samfunnet rundt seg ved å engasjere seg i frivillige og demokratiske fellesskap.
LNUs mål er at barn og unge skal ha innflytelse på samfunnet rundt seg ved å engasjere seg i frivillige og demokratiske fellesskap. Derfor arbeider LNU for at barne- og ungdomsorganisasjonene skal kunne realisere sine formål og for å fremme deres felles interesser.
LNUs politikk bygger på frivillighet, demokrati og mangfold. FNs konvensjon om menneskerettigheter, barns rettigheter og bærekraftmål ligger til grunn.
Den demokratiske og medlemsbaserte barne- og ungdomsfrivilligheten er verdifull på flere måter. På individnivå, gir den barn og unge et viktig frirom, der de får engasjere seg i det de brenner for på sine egne premisser, oppleve mestring og glede, og får mulighet til å bygge kompetanse og nye relasjoner.
På et samfunnsplan er barne- og ungdomsorganisasjonene demokratiske bærebjelker. At barn og unge organiserer seg, styrker demokratiet vårt. Gjennom deltakelsen lærer unge at stemmene deres betyr noe og at alle er like mye verdt, samtidig som den gir barn og unge et talerør i sakene de bryr seg om.
Derfor mener LNU at det aktivt må legges til rette for at barn og unge kan engasjere seg i barne- og ungdomsorganisasjonene, og at unge skal kunne delta i samfunnet sammen med andre grupper, som likeverdige.
Alle barn og unge skal bli inkludert og ha mulighet til å delta i barne- og ungdomsfrivilligheten, slik at deres rett til deltakelse og medvirkning sikres – uavhengig av bakgrunn, etnisitet, kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, politisk tilhørighet, sosioøkonomiske forhold eller religiøs overbevisning.
Barn og unge skal ha reell mulighet til å skape aktivitet og endring i eget samfunn. I den unge frivilligheten kommer barn og unge sammen, for å skape noe de tror på. Dårlige rammevilkår og byråkratiske ordninger må ikke være til hinder for dette.
I en tid preget av pandemi, krig og kriser, må det jobbes aktivt for at barne- og ungdomsorganisasjonene skjermes fra de negative utviklingene. Barn og unge må få samles om sakene de brenner for, også i krisetid. Koronapandemien har truffet den unge frivilligheten hardt. Det er viktig at konsekvensene av pandemien ikke blir varige, og at barne- og ungdomsorganisasjonene får støtte til å fortsette å engasjere barn og unge.
Den unge frivilligheten må anerkjennes
I barne- og ungdomsfrivilligheten skapes aktiviteter og møteplasser av, med og for barn og unge, på barn og unges egne premisser. Denne kritiske infrastrukturen må anerkjennes.
Frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner skaper varige verdier for samfunnene de jobber i. Samfunnsnytten til organisasjonene må anerkjennes, men ikke reduseres til en poengsum i tildelingen i ulike støtteordninger. Organisasjonenes merverdi og samfunnsoppdrag kan ikke objektivt tallfestes og rangeres.
Frivilligheten drives ikke frem fordi staten skaper eller støtter frivillige aktiviteter, men fordi demokratiske medlemsbaserte organisasjoner bygger tillit, kompetanse og mestring. Frivilligheten skaper den største merverdien for samfunnet når den er fri og idealistisk, med staten som en viktig medspiller, bidragsyter og sparringspartner.
Barne- og ungdomsorganisasjonene må ha gode og forutsigbare rammevilkår, slik at de kan tilby medlemmene sine gode aktiviteter og oppfylle formålene sine. Finansieringen av organisasjonene må følge medlems- og aktivitetsutviklingen. Det er regjeringen og Stortingets oppgave å sikre tilstrekkelig og forutsigbar finansiering.
Barne- og ungdomsorganisasjonene er blant de mest effektive mottakerne av offentlig støtte: Med få ansatte og mange ivrige frivillige blir kronene organisasjonene mottar omgjort til timevis med aktiviteter for og med barn og unge.
Den enkleste og mest treffsikre måten å styrke den unge frivilligheten på, er å øke ordninger som gir organisasjonene frie midler, slik som nasjonal og internasjonal grunnstøtte, Frifond, momskompensasjon og voksenopplæringsmidler. Prosjektfinansiering kan aldri erstatte frie midler, men må komme i tillegg.
Barne- og ungdomsorganisasjonene bruker mye tid og ressurser på å finne lokaler til aktivitetene sine. Det offentlige må sørge for at frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner kan låne egnede og universelt utformede offentlige lokaler på en ubyråkratisk og enkel måte. Kommunenes regler for utlån av skolebygg må bli likere, og barne- og ungdomsfrivilligheten må kunne låne slike lokaler gratis. LNU oppfordrer kommuner og fylkeskommuner til å følge nasjonale retningslinjer for utleie av lokaler. Når myndighetene bygger og rehabiliterer bygg som også kan brukes av frivilligheten, må de ta hensyn til den lokale frivillighetens behov i planleggingen.
Barne- og ungdomsorganisasjonene har ofte unge tillitsvalgte med korte valgperioder, stor utskifting og få administrative ressurser. Derfor er byråkratiske ordninger veldig belastende og stjeler tid og ressurser fra aktivitet. Det er viktig at organisasjonene får være skoler i demokrati og ikke bli skoler i byråkrati.
Forenkling skal være for de frivillige, ikke for myndighetene. Forenklingstiltakene i frivilligheten må starte med barne- og ungdomsorganisasjonene. Organisasjonene er eksperter på egen hverdag, hvilke tiltak som forenkler og hva som skaper merarbeid. Derfor er det avgjørende at organisasjonene er representert i fordelingsutvalg for offentlige støtteordninger, og at forenklingstiltak utvikles i tett samarbeid med frivilligheten.
Alle offentlige etater må følge veilederen for forenkling av tilskuddsordninger og bruke felles definisjoner på sentrale begreper som medlem og lokallag. Dette er for å sikre at det blir enkelt for organisasjonene å dokumentere, søke og rapportere. Det må innføres flerårige avtaler i flere støtteordninger og tildelinger av penger. Det er positivt at offentlige tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjonene forvaltes gjennom aktører som LNU, som kjenner brukernes behov på en helt unik måte.
Momskompensasjonsordningen har vært et viktig løft for norsk frivillighet. Samtidig er ordningen fortsatt uforutsigbar, fordi organisasjonene ikke kan vite hvor mye de vil bli kompensert når de setter opp sine budsjetter. Frivillige organisasjoner må få full momskompensasjon, og ordningen må regelstyres.
For å sikre likere vilkår mellom idrettsorganisasjoner og andre kulturorganisasjoner bør det opprettes en egen momskompensasjonsordning for bygging og utbedring av organisasjonseide forsamlingshus, ungdomshus og lagshus.
Det offentlige må ha et åpent, forutsigbart, tilgjengelig og tillitsfullt samarbeid med frivilligheten.
Frivillighetspolitikken må utvikles i samarbeid med frivilligheten. Kulturdepartementets rolle i koordineringen av frivillighetspolitikken må styrkes, og departementet bør få det samlede ansvaret for barne- og ungdomsfrivilligheten. Det offentliges kontakt med frivillig sektor på alle nivåer må samordnes bedre. Administrative grenser må ikke være til hinder for barne- og ungdomsorganisasjonenes mulighet til å gjennomføre sin primæraktivitet.
Organisasjonsfriheten er et grunnprinsipp. LNU vil jobbe mot all svekkelse av organisasjonsfriheten og styrke den der det er mulig.
I Norge har man organisasjonsfrihet fra fylte 15 år. For at det skal være reelt i praksis, må også 15-åringer kunne åpne bankkonti på vegne av organisasjonen sin.
For å sikre at organisasjonsfriheten vernes, må frivilligheten involveres tett i alle lovendringer som gjelder organisasjoner.
Store deler av barne- og ungdomsfrivillighetens inntekter kommer gjennom tippenøkkelen og overskuddet fra Norsk Tipping. Det er viktig for den unge frivilligheten hvordan spillinntektene tjenes inn. Spillpolitikken må være ansvarlig og strengt regulert på grunn av de mange problemstillingene knyttet til pengespill. Spillmonopolet må derfor opprettholdes. Politiske myndigheter må ta grep for å sikre at endringer i spillmarkedet ikke går ut over inntektene til organisasjonene og at disse inntektene inflasjonsjusteres, og andelen av tippemidlene som går til kulturformål bør forskriftsfestes.
Barn og unge engasjerer seg i frivillige organisasjoner for å utforske, få nye venner, dyrke interessene sine og påvirke samfunnet rundt seg. Frivillighetspolitikken må legge til rette for at organisasjonene kan bruke mest mulig tid på aktivitet, og minst mulig tid på administrasjon. Frivillighetsregisteret må bli et samhandlingsverktøy mellom organisasjonene og myndighetene, og brukes til forenkling av støtteordninger. Søknader om offentlig støtte, og påfølgende rapporteringsprosesser, bør skje gjennom en felles søknadsportal, der data kan gjenbrukes, slik at organisasjonene slipper å oppgi dette flere ganger.
Offentlige tjenester som ID-porten og Folkeregisteret må bli gjort gratis tilgjengelig for frivillige organisasjoner slik at man kostnadsfritt kan få sikret at sine medlemsdata er korrekte, uten at dette går ut over personvern.
Barne- og ungdomsorganisasjonene skal være så trygge møteplasser som mulig. Det bør derfor sikres fast finansiering av LNUs Trygg-arbeid. Fordi det er mange gråsoner i arbeidet med å skape trygge organisasjoner, som blant annet en utydelig voldtektsdefinisjon, mener LNU det bør etableres en samtykkelov i Norge, etter modell fra Sverige.
I barneorganisasjoner er det viktig å forebygge seksuell overskridende adferd fra barn og voksne. LNU er skeptiske til at politiattest alene brukes som virkemiddel for å sikre trygge organisasjoner, fordi attesten bare avslører de som har blitt domfelt. LNU er derfor kritiske til at eksisterende bestemmelser som i dag gir adgang til å innhente politiattest (kan-bestemmelse), endres slik at det blir en plikt til å innhente en slik attest (skal-bestemmelse). Samtidig mener LNU at organisasjoner som bruker politiattester bør kunne kreve å få fornyet disse minimum hvert tredje år.
Alle barn og unge i Norge skal ha mulighet til å delta i minst én organisert fritidsaktivitet på jevnlig basis, uavhengig av hvor de bor, familieøkonomi eller hvem de er.
Det finnes flere barrierer til deltakelse i fritidsaktiviteter, som for eksempel sosioøkonomisk bakgrunn, tilgjengelighet og språk. Myndighetene må støtte barne- og ungdomsorganisasjonene i å bryte ned disse barrierene.
Staten har et ansvar for å sikre at alle barn og unge, uavhengig av funksjonsevne, har mulighet til å delta i den unge frivilligheten. Unge med funksjonsnedsettelser må få innvilget Borgerstyrt Personlig Assistent (BPA) til deltakelse i fritidsaktiviteter og få nødvendige aktivitetshjelpemidler. Det må etableres støtteordninger for barne- og ungdomsorganisasjonene som har utgifter knyttet til tilretteleggelse for unge med nedsatt funksjonsevne.
Det er av stor verdi at barn og unge får medvirke i og bestemme over fritidsaktivitetene sine. Den unge frivilligheten må derfor ikke utkonkurreres av kommersielle eller kommunale aktører.
Det finnes ikke én type barn eller én type ungdom. Mangfold i barne- og ungdomsfrivilligheten sikrer mangfold i senere frivillig innsats og demokratisk deltagelse.
Demokratiet vårt blir sterkere når flere får ta del i det, og samfunnet bedre når barn og unge har reell mulighet til meningsfull medvirkning. Barn og unges perspektiver, meninger og engasjement må løftes opp og behandles med respekt.
Unge er underrepresentert i politiske organer, både i verden og i Norge. For unge som velger å ytre seg offentlig, er risikoen for hets og hatefulle ytringer høy. En undersøkelse fra 2021 finner at omtrent 20% av unge som har ytret seg på nett, har fått negative tilbakemeldinger på dem som person, og ikke sak.
I følge Freedom House var 2021 det 10. året med demokratisk tilbakegang i verden. Barne- og ungdomsorganisasjonene er demokratiske bærebjelker. Dette må anerkjennes, slik at barn og unge kan oppleve reell og meningsfull medvirkning.
Barn og unge må bli hørt i formelle og uformelle beslutningsprosesser. For å oppnå reell og meningsfull medvirkning av barn og unge må fem prinsipper være oppfylt:
Selvstendighet: Barn og ungdom må selv få velge hvilke saker de ønsker å engasjere seg i. Barn og ungdom har rett til å bli hørt i alle beslutningsprosesser som angår dem, og i beslutningsprosesser som angår tema der barn og ungdom er engasjert. Prosesser der unge er med på like premisser som voksne gir reell innflytelse.
Representasjon: Barn og ungdom må selv få velge sine egne representanter, og disse representantene må stå til ansvar overfor andre unge, slik som i den demokratiske barne- og ungdomsfrivilligheten.
Kompetanse: Barn og ungdom må anerkjennes som en faglig ressurs med nødvendig ekspertise som andre ikke kan erstatte.
Informasjon: Medvirkningsorganer for unge må ha tilgang på all relevant informasjon slik at de kan sette seg inn i alle saker som angår barn og ungdom.
Kontinuitet: Barn og ungdom må kunne medvirke i alle ledd av den politiske prosessen. Enkeltstående arrangementer og prosesser som ikke har en forankring noe sted gir ikke medvirkning.
Fordi barne- og ungdomsorganisasjonene sikrer selvstendighet, representasjon, kompetanse, informasjon og kontinuitet, bør vokseninitierte medvirkningsprosesser utvikles og gjennomføres i samarbeid med organisasjonene.
De folkevalgte organene skal speile befolkningen, men ungdom er i dag gjennomgående underrepresentert. I Norge er rundt 10 prosent av representantene på Stortinget under 30 år. Partiene må ikke bare nominere unge kandidater, men også sette unge kandidater høyt oppe på listene. For å sikre ung representasjon i folkevalgte organer, mener LNU at de politiske partiene må vurdere å innføre alderskvotering på listene sine.
LNU mener at demokratiet må utvides og derfor må stemmerettsalderen senkes til 16 år ved alle valg. Aldersgrensen for valgbarhet til folkevalgte verv bør holdes lik som stemmerettsalderen, og derfor senkes til 16 år.
Myndighetene må målrettet satse på informasjon om valg og demokrati i forkant av valgene for å synliggjøre folkestyret vårt og viktigheten av å delta.
Ungdom er også systematisk underrepresentert i offentlige styrer, råd og utvalg. Myndighetene har et ansvar for å sørge for proporsjonal representasjon av unge i slike organer og bør samarbeide med barne- og ungdomsorganisasjonene for å finne unge representanter.
Barn og unge skal kunne delta i samfunnsdebatten uten å bekymre seg for hets og hatefulle ytringer. Sosiale medier gir unge flere ytringsarenaer, men samtidig er netthets et alvorlig problem, som kan bidra til at unge skremmes fra å delta i det offentlige ordskiftet.
LNU mener at myndighetene har et særlig ansvar for å realisere barn og unges rett til vern fra hets og hatefulle ytringer. Derfor må politiets meldetjeneste for hatefulle ytringer på nett styrkes, og den nasjonale registeringen av anmeldelser av hatkriminalitet og hatefulle ytringer forbedres, forenkles og systematiseres. Også mediehusene har et ekstra ansvar ovenfor unge debattanter.
Alle kommuner er lovpålagt å ha et eget medvirkningsorgan for ungdom, som ungdomsråd eller ungdommens kommunestyre. Det er viktig at disse organene ikke blir symbolske, men fungerer som reelle medvirkningsorganer. Derfor mener LNU at medvirkningsorgan for ungdom må innfri minstekrav til selvstendighet, representasjon, kompetanse, informasjon og kontinuitet. Organene må ha forslagsrett i folkevalgte organer og tilstrekkelige ressurser til å mobilisere andre unge i kommunen.
Høringsbrev og annen informasjon fra offentlig forvaltning må være forståelig og tilgjengelig for ungdom uten at det kreves ekstra kompetanse i offentlig politikk og administrasjon.
Det kan ofte virke uklart om det politiske ansvaret for en sak ligger på kommunalt, regionalt eller statlig nivå. Det gjør det vanskeligere å påvirke prosessen. Offentlig forvaltning bør derfor sørge for at innspill adresseres til riktig instans, heller enn å sende innspill tilbake igjen til innbyggeren.
En forutsetning for et levende demokrati er at alle kan delta i det offentlige ordskiftet. Barn og unge er en selvsagt del av den offentlige samtalen og må få slippe til i debatten på linje med andre grupper. Egne debattfora for unge er et positivt tilskudd til mediemangfoldet, men kan ikke erstatte unges deltakelse i den brede offentlige debatten.
Unge deltar sjeldnere i valg enn andre grupper. Dette gjelder særlig andre- og tredjegangsvelgere. LNU mener at samfunnet har et felles ansvar for å øke valgdeltakelsen blant de unge, og at det må finnes støtteordninger som lar barne- og ungdomsorganisasjonene engasjere unge i forbindelse med valg. Beslutningstakere og medier må tilstrebe å engasjere unge velgere og fokusere på saker som angår dem.
Barnekonvensjonen
Barnekonvensjonen er skrevet som et helhetlig menneskerettslig dokument, og burde under ingen omstendigheter deles opp. Nasjoner som ratifiserer Barnekonvensjonen, må forplikte seg til å implementere innholdet på tvers av alle sektorer og forvaltningsnivåer. Norge må innføre individuell klagerett til Barnekonvensjonen, og ta initiativ til en tilleggsprotokoll om kollektiv klagerett.
Barns rett til å, på selvstendig grunnlag, utforme egne meninger og tro må styrkes. Det inkluderer barns mulighet til å melde seg selv aktivt ut og inn av trossamfunn og organisasjoner.
LNU mener at organisasjonenes egenart må beskyttes. Derfor må medlemmene i en organisasjon kunne vedta et verdigrunnlag som organisasjonen jobber etter.
Både politikere, medier og de sosiale mediene har et ufravikelig ansvar for å imøtegå desinformasjon uten at det skal gå på kompromiss med ytringsfriheten. Det må jobbes for en debattkultur som gir plass til meningsutvekslinger uten hatefulle ytringer og trusler, men dette må sikres med respekt for ytringsfrihet og andre demokratiske rettigheter. Falske nyheter er med på å undergrave den felles demokratiske samtalen og LNU støtter initiativ som hindrer utbredelse av desinformasjon.
Demokratiopplæringen må styrkes. Skolevalg må gjennomføres på lik måte i hele landet og frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner må gis tilgang til skolen.
Deltakelse i politisk og organisatorisk arbeid skal regnes som gyldig fravær på alle utdanningsinstitusjoner, både på lokalt og nasjonalt nivå. Gyldig fravær skal altså ikke begrenses til å gjelde kun partipolitisk aktivitet, men også omfatte aktiviteter i alle typer demokratiske organisasjoner. I dag har elever mulighet til å få fjernet opptil 10 dager politisk- og organisatorisk fravær fra vitnemålet. LNU mener at denne grensen bør økes.
Fraværsgrensen skal ikke være til hinder for deltakelse i demokratiet, uavhengig av om eleven har tillitsverv eller ikke. Årsaken til fravær skal synes på vitnemålet.
Elev- og studentdemokratiet er essensielle demokratiske institusjoner i Norge, som sikrer at elever og studenter har mulighet til å påvirke egen skolehverdag. Student- og elevdemokratiet må derfor styrkes og videreutvikles.
Rettslige prosesser som angår barn og unge må foregå på en måte som gjør det forståelig for dem det gjelder, uten at det kreves inngående juridisk kompetanse.
LNU mener at all lovgivning skal ha forankring i demokratiske prosesser der barne- og ungdomsfrivilligheten og resten av sivilsamfunnet er inkludert. Interesseorganisasjoner skal kunne klage på vegne av enkeltindivider.
FNs bærekraftsmål er hele verdens dugnad for bærekraftig utvikling. Innen 2030 skal de 17 målene være nådd. Da må hele verdenssamfunnet være med: fra de store til de små.
I barne- og ungdomsorganisasjonene utvikler unge ekspertise og engasjement som er avgjørende for at verden skal oppnå bærekraftig utvikling. Det er de som er unge i dag som skal leve lengst med konsekvensene av beslutningene som fattes i dag. Barne- og ungdomsorganisasjonene må derfor gis plass og støtte til å kunne delta aktivt i bærekraftsarbeid.
Hver eneste dag bidrar barne- og ungdomsfrivilligheten til de 17 bærekraftsmålene. Både direkte og indirekte jobber organisasjonene med målene, og for å kunne engasjere enda flere unge i bærekraftsarbeid. Staten må ta sitt ansvar, og støtte organisasjoner som jobber for og med bærekraftsmålene.
Barne- og ungdomsorganisasjonene skaper aktivitet og engasjement med knappe midler. Det må legges til rette for at organisasjonene kan drives bærekraftig, også med begrensede ressurser. Her spiller myndighetene en viktig rolle i å sikre at bærekraftige alternativer ikke blir mer kostbare enn andre alternativer.
For å oppnå bærekraftig utvikling, må rettighetene til barn og unge ivaretas, og unge må sikres eierskap til bærekraftsagendaen. Unge må ha mulighet til å delta i internasjonale politiske prosesser. Ungdomsdelegatordningen må styrkes og standardiseres. Ordningen må sikres tilstrekkelig finansiering, og reell og meningsfull medvirkning må ligge til grunn.
